Neoavantgarde på norsk

Arkitekter tegner mer enn bygg. De har gjennom historien også laget collager, diagrammer, installasjoner, utstillinger, antologier, filmer, modeller, og ulike ”events”.  Arkitekturhistorikere, derimot, synes å fokusere på bygg alene. Martin Braathen er imidlertid et unntak. I Alt er arkitektur! har han gitt et fint bidrag til en mer utvidet historieforståelse.

Neoavantgarde var en designretning på 60- og 70-tallet som kom til utrykk i grupper som britiske Archigram og italienske Superstudio, eller hos enkeltarkitekter som østerrikske Hans Hollein. De kritiserte funksjonalismens høymodernistiske design, og fremsto som motstykket til Congrés International d’Architecture Moderne (CIAM).

Neoavantgardistene kom med ”et nihilistisk opprør i et krysningspunkt mellom Dada og popkunst”, skriver Braathen treffende. Tittelen Alt er arkitektur! har han hentet fra Holleins manifest ”Alles is Architectur”, trykket i tidsskriftet Bau i 1968, der tradisjonelle definisjoner av arkitektur blir problematisert. Omverdenen som helhet burde bli gjenstand for arkitekturdebatt, mente Hollein, som tok i bruk en serie nye medier. For Hollein og de andre var arkitektur ikke overordnet, men heller sidestilt med andre faktorer som kontrollerer vår omverden.

Etter å ha redegjort for neoavantgardismens internasjonale nedslagsfelt, diskuterer Braathen det som er bokens hovedanliggende, nemlig bevegelsens utrykk i Norge og da særlig i arkitekturmiljøet ved Norges Tekniske Høyskole på slutten av 1960-tallet. Dette er bokens mest originale bidrag. Braathen baserer seg på et imponerende arkivarbeid, så vel som intervjuer med mange av hovedaktørene.

I Trondheim foreleste modernister som Arne Korsmo og Herman Krag (som var inspirert av Knut Knutsen). Det var særlig ”den kvistbefengte furutradisjonen” fra Knutsen som ble gjenstand for de unge norske neoavantgardistenes undergraving av det de oppfattet som undertrykkende maktstrukturer. Med utstillingen ”Byen i mennesket” på Kunstnernes hus i Oslo i 1968, videreførte de norske neoavantgardistene sin kritikk av planleggernes objektivisering av mennesket, ved å la den subjektive opplevelsen av byen få stå i sentrum. Utstillingen, som ble laget av blant andre Per Kartvedt og Terje Moe, skulle med sine simulerte bysituasjoner skape en ny følsomhet for og opplevelse av det urbane landskap. Eldre lesere husker kanskje Jan Grimsruds ”By-sprelleman”, som kunne klippes ut fra utstillingsbilaget i Arkitektnytt.

”I Alt er arkitektur! har Martin Braathen gitt et fint bidrag til en mer utvidet historieforståelse.”

Braathen har valgt å avslutte boken med den massive kritikken ”Byen i mennesket” fikk i norske medier. Leseren sitter dermed igjen med et noe misvisende inntrykk av at neoavantgardistene ikke fikk innpass i det akademiske arkitekturmiljøet. At Kartvedt ble arkitekturprofessor både i Skottland, Bergen og Oslo, og at Moe virket som lærer ved Arkitekthøgskolen i Oslo i over et tiår, vitner om at dette var to aktører som ikke ble skjøvet til side av sneversynte modernister. ”Byen i mennesket” ble starten på en karriere for flere utøvere, som fikk forme en ny generasjon av studenter så vel som byens rom. Kartvedt, for eksempel, skulle være kjent (i det minste blant trøndere) som arkitekten bak St. Olavs Kirke, ferdigstilt i 1973.

Alt er arkitektur! er noe så sjeldent som en lettlest, men samtidig fagtung, fremstilling av en hittil ubeskrevet del av norsk arkitekturhistorie. Den er vel verdt å lese.