Norsk funkis og funkisforvirring

Norsk funkis er en vakker og informativ bok, som i tekst og bilder beskriver utviklingen i norsk byggekunst, med utgangspunkt i funksjonalismens formuttrykk.

Innledningsvis diskuteres funksjonalismens utspring og begrepsforståelse. Louis Henry Sullivans formulering fra siste halvdel av 1800-tallet «Form follows function» beskrives som et utgangspunkt for Le Corbusiers dannelse av begrepet funksjonalisme. «Heller ikke Le Corbusier startet med et blankt ark og tenkte ut fra ingenting», skriver Aarønæs. «Han startet med noe, og dette noe fikk navnet funksjonalisme». 

Aarønæs mener at funksjonalisme er et vanskelig ord, fordi det aldri har eksistert en kort, entydig og presis definisjon av begrepet. Denne påstanden er et utgangspunkt for bokens interessante, lettleste og inspirerende innledende tekster.

Aarønæs skisserer en norsk «gullalder», og presenterer eksempler på det ypperste av norsk «funkis» i perioden fram mot den 2. verdenskrig. Gullalderen starter med Lars Backers Restaurant Skansen i Oslo fra 1927 (revet 1970), og avsluttes med Ove Bangs Samfunnshuset på Arbeidersamfunnets plass i Oslo fra 1940. Så gjør Aarønæs et noe overraskende tidsprang i prosjektsamlingen, fram til Geir Grungs egen bolig på Jongskollen i Bærum fra 1963. 2. verdenskrig medførte et  brudd i utviklingen av europeisk byggekunst. De store ødeleggelsene og behovet for rask gjenreising skapte ikke grunnlag for direkte videreføring av de rådende tendensene fra 1930-tallet. Til tross for at funksjonalismens utvikling etter 2. verdenskrig er et interessant tema, er det bare delvis, og noe uklart, diskutert i boken. 

Betegnelsen funksjonalisme som navn på en retning innen moderne arkitektur brukes hovedsakelig i Skandinavia. I engelsk og andre europeiske språk brukes mest betegnelser som «modern architecture», modernisme eller «international style», og denne terminologien kan også dekke etterkrigsarkitekturen som Aarønes presenterer. Men er det fremdeles snakk om «funkis»? 

Det skal stor romslighet til for å beskrive Geir Grung, Sverre Fehn, Kjell Lund, og Bengt Espen Knutsen som skapere av «funkisarkitektur». Å inkludere deres produksjon, slik Aarønes gjør, utvanner en korrekt forståelse av funkisbegrepet. 

Den klarhet, nøkternhet og enkelhet som er gjennomgående kvaliteter i flere av de senere prosjekteksemplene i boken berører imidlertid noe annet: De viser en grunntanke i funksjonalismen, den samme som Le Corbusier selv bemerket da han besøkte de gamle loftene og årestuene på Folkemuseet i Oslo; «Se her», uttalte han, «intet er overflødig, hver ting har sin plass i rommet – kan ikke flytte på noe uten at det blir forvirring. Se, det er funksjonalisme – dere har nok glemt mye her i Norge...»

Hyppig bruk av «funkis» i eiendomsmarkedet, som betegnelse på hus med flate tak og enkel detaljering, antyder at den moderne arkitekturen generelt sett har oppnådd større anerkjennelse i et bredere lag av befolkningen. I fagterminologien er funkisbegrepet imidlertid sterkt knyttet til arkitektur fra 1920- og 30-tallet. Når Aarønes leter etter en god definisjon, er det vel Le Corbusiers fem punkter for en ny arkitektur som ligger denne stilarten nærmest:

1. Skjelett av stålarmert betong
2. Flatt tak med terasse
3. Fri innvendig planløsning
4. Horisontale vindusbånd
5. Den frie fasade

Stilepoker i arkitekturen er, som Aarønæs skriver, uløselig knyttet til teknologisk utvikling og rådende trender i samfunnet forøvrig. I denne utviklingen har ulike stilarter påvirket hverandre opp gjennom historien, og dannet en kontinuerlig evolusjon av byggekunsten fra tidenes morgen. Det er lenge siden arkitekturen har vært influert av så  sterke idealer og formål som dem funksjonalismen introduserte for en ny tid på slutten av 1920-tallet. Men i dag står vi antageligvis ovenfor en av de største utfordringen i bygningsteknologiens historie, med tanke på energibruk og miljøvennelige bygninger.

Jiri Havrans fotografier skaper sammen med Aarønæs tekster en fin atmosfære i boken. Tekstene er spettet med relevante detaljer og digresjoner som inspirerer leseren til å ville vite mer. Bokens form gjør den tilgjengelig for et bredt publikum, og mange vil ha glede av å sette seg inn i Aarønæs beskrivelser og betraktninger.