Omfattende utfordring

Architecture Depends drives av en dyptfølt overbevisning om at dagens arkitekturpraksis og forståelsen av faget er til hinder for utviklingen av fagets fulle potensial. Fra dette kritiske ståstedet vokser det frem et forslag til hvordan fagutøvelsen kan reorienteres. Dette er ikke noen liten oppgave, og Till tar fatt på den med lidenskap, overbevisning og grundighet.

Bakgrunnen for Tills ståsted går tilbake til hans tidlige studietid, da han fant følgende graffiti på skolens toalett:

• Less is more: Mies
• Less is a bore: Venturi
• Mess is the law: Till

Dette var en kommentar til Tills tegninger, og skulle komme til å bli denne bokens hovedutfordring. Det tok flere årtier før Till anerkjente graffitien offentlig: «… architecture is a mess; not an aesthetic mess but a much more complex social and institutional mess. It has taken me long to have the confidence to shout back … Yes, Mess is the law, and be proud of it.» Heldigvis er bokens argumenter ikke tilsvarende rotete. De kan oppsummeres som en kritikk av arkitektenes krav på autonomi for sitt håndverk, og en bønn om at arkitekturen må åpne seg for det umiddelbare, det hverdagslige, for på den måten å gjøre den følsom for, og ansvarlig for, det Andre.

Boken er delt i tre deler. I Del 1 diskuterer Till ideen om contingency (som på engelsk betyr å være underlagt tilfeldigheter og endringer, men som er vanskelig å oversette med ett enkelt norsk ord, selv om «eventualitet», «det ikke-planlagte», «det tilfeldige», «det foreliggende», «det umiddelbare» nærmer seg). Han beskriver hvordan arkitekter har unngått å ta fatt i dette, og i stedet har befestet seg i en egenkonstruert og velordnet verden. Del 2 og 3 tar for seg hvordan man kan utvikle en praksis for å håndtere contingency. I Del 2 diskuterer Till begrepet ‘tid’ som en vei som kan bringe de flytende kvalitetene inn i arkitekturen igjen: «to readmit the transitory, fluid, and contingent aspects of modernity back into architecture». Derfra diskuterer han ‘rommet’; ikke det objektifiserte rommet, men et rom ladet med sosiale muligheter. På bakgrunn av disse diskusjonene skisserer han et utkast til en «low-fi» arkitektur, som gir det sosiale og det etiske forrang over det estetiske; en arkitektur produsert som resultat av komplekse kollektive forhandlinger, som krysser de konvensjonelle kulturelle og innholdsmessige grensene, og som forholder deg til en sosial og fysisk kontekst. Del 3 tar for seg arkitekturen som prosess. Her beskrives arkitektens rolle som «meningsmaker», en som ser arkitekturens avhengighet av verden som en mulighet, heller enn en trussel, og som arbeider ut fra contingency i en situasjon og bruker sin kunnskap, sine evner og sin forestillingsevne med åpenhet og nysgjerrighet, til å åpne nye romlige muligheter.

Tills argumenter er en helhetlig og omfattende utfordring til hvordan arkitektur forstås, undervises og praktiseres. I vår spesialiserte samtid er bokens bredde og ambisjon uvanlig. De normative målsettingene som presenteres er også uvanlige. I en tid da man helst unngår å snakke om «de store fortellingene» er det kjærkomment at Till har tatt utfordringen.

Jeg sympatiserer med mange av Tills holdninger. Men han kommer også med utsagn, eller kanskje snarere understrekninger, som jeg ikke er helt komfortabel med. For eksempel er et sentralt aspekt ved hans argument et angrep på begrepet ‘orden’, og et opprop for at arkitekturen skal befatte seg med contingency. Jeg tror orden er sentralt, ikke bare i arkitekturen, men for vårt forhold til verden som sådan. Fra de første øyeblikk etter vår inntreden i verden begynner vi å ordne våre omgivelser gjennom å forme begreper, en vidunderlig og helt uforståelig prosess for alle som har sett et barn vokse opp. Hvordan kan man for eksempel forklare barnets evne til å skille mellom en ‘hund’ og en ‘katt’ (som kan defineres henholdsvis som ‘rovdyrart i hundefamilien, nær beslektet med ulv, sjakal, prærieulv o.a., og ‘underart av villkatt, rovdyrart i kattefamilien, et skattet nyttedyr som holdt gnagere borte fra korn- og matlagre’) uten å ha noen anelse om hva ‘rovdyrart’ eller ‘nyttedyr’ betyr; mens Store Norske Leksikon må ty til kronglete definisjoner for å forklare forskjellen? Fra vår aller første kontakt med verden, og som et resultat av vårt forsøk på å forstå den og agere i den, ordner vi den. Dermed reduserer vi dens uendelige og uforståelige kompleksitet; en reduktiv prosess som er helt sentral for forståelse og kommunikasjon. 

Nyere studier av mennesker som lever i fattigdom har vist at den usikkerheten deres hverdagsliv preges av, er en stressfaktor som gir en betydelig reduksjon av deres hukommelseskapasitet. Dette ser man nå som en av hovedgrunnene til vedvarende fattigdom. Så er det rart at vi ønsker så sterkt å redusere usikkerhet? Spørsmålet er ikke om vi skal ha orden eller contingency, men hva balansen mellom dem bør være.

Naturligvis er det slik som Till påpeker, at vår bruk av orden, ikke minst sosial orden, i flere tilfeller går langt over grensen for det akseptable. Till siterer Bauman: «modern times ‘are an era of bitter and relentless war against ambivalence’. His most intense example of war on ambivalence is the Holocaust.» De mange formene for sosial eksklusjon kan ses som et resultat av implementeringen av en streng orden, men overdreven contingency kan også føre til sosial eksklusjon.

Men dette, og andre småinnvendinger jeg måtte ha, peker bare på det engasjementet argumentene i Architecture Depends vekker, og rokker ikke ved min oppfatning om at dette er en seriøs og grundig bok, som fortjener å bli lest og diskutert.