Sverige på fremmarsj – gubbene har skjerpet seg!

Det må være pinlig for NAL at Norsk arkitekturforlag nærmest har opphørt å eksistere, mens det svenske arkitekturforlaget jevnt og trutt fortsetter å utgi sine guider og årbøker. Det er heller ingen unnskyldning for NALs tafatthet at Arkitekturmuseet utgir årbøker, når Arkitektur Förlag AB også utgir arkitekturoversikter og har produsert arkitekturguider for både Stockholm og Malmö, og Göteborg-guiden kommer i høst.

Den aktuelle femårsoversikten er den fjerde i en serie som ble påbegynt i 1973. I 2000 kom dessuten den store Sverigeguiden, som denne anmelder mente ga et utmerket overblikk over en hederlig og solid arkitekturutvikling, men som bidro til å bekrefte et fordomsfullt inntrykk av söta brors samtidsarkitektur, hvor det var en viss avstand mellom toppene, i forhold til nabolandenes kraftprestasjoner. Denne oversikten gjør disse betraktninger til skamme, og viser at Sveriges samtidsarkitektur er fullt på høyde med det beste som ellers bygges i Norden. 

Leder i Sveriges Arkitekter, Klas Brunnberg, som også er representert i boken med et vennlig boligprosjekt i Vadstena, innleder med noen generelle betraktninger, som i høy grad også gjelder broderlandet Norge: 

«Arkitekturen har sina tydliga perioder av upp- och nedgång. Det handlar inte bara om hög- och lågkonjunktur, inte nödvendigtvis om större eller mindre investeringsvolym, inte heller bara om samhällelige aktiviteter som främjar arkitektonisk kvalitet. Det handlar snarare om arkitektur som fenomen i det allmänna medvetandet. Just nu er arkitekturen i landet i en uppgång. Den finns som ett intresse hos en bred allmännhet, som fokus i media, som inslag i en kulturdebatt och som självklart inslag i kraven på kvalitet i samhället och levnadsmiljön. Och, ikke minst, som föremål för det byggande samhällets omvårdnad som del i varumärksbyggande och värdeskapande.»

Som introduksjon til byggpresentasjonene har Claes Caldenby skrevet et meget lesverdig essay, hvor de store linjene i perioden trekkes opp, både samfunnsmessig og ideologisk, samtidig som han redegjør for utvelgelsen av bokens hundre prosjekter. Utvalget er gjort med øns­ke om geografisk spredning og bredde i presentasjonen av ulike bygningskategorier. Ønsket om et overblikk er sympatisk, men medfører at enkelte prosjekter noe ufortjent er kommet med. Kapitlene er fordelt mellom Syd-Sverige (Götaland), Midt-Sverige (Svealand), Stockholmsregionen og Nord-Sverige (Norrland). Hvert prosjekt er gitt et oppslag på to sider, med en kort omtale og situasjonsplan eller etasjeplan og et lite foto på den ene siden, og et større foto på den andre. Dette er vakkert gjennomført i en behagelig luftighet, men litt stivbent, for det er ofte tydelig at situasjonsplan eller etasjeplan, eventuelt bare snitt, ikke er tilstrekkelig, særlig når det som omtales, ikke er vist. Eksempelvis heter det om Villa K i Stocksund at «Entréns hålslagna skärmtak i sju cm tunn betong hjälper till at datera huset» – noe irriterende for alle som ikke har tilgang til Arkitektur 1/05, som det henvises til. For øvrig burde alle prosjektene hatt litteraturhenvisninger under de kompletterende byggfakta bakerst i boken. At redaktøren ikke har skjelnet mellom guide og årbok, reduserer muligheten til å studere prosjektene nærmere. Trolig ville boken vunnet på å gi mer plass til de beste prosjektene, med en utelatelse av 10-15 svakere. Dette hindrer likevel ikke at det er en fornøyelse å bla i boken, som med all tydelighet viser at gjennomsnittsnivået i svensk arkitektur er betydelig høyere enn bare for et tiår siden, med de beste prosjekter på linje med europatoppen.

Naturlig nok domineres bildet av storkontorer som White Arkitekter AB og Wingårdh Arkitektkontor AB, som også har ansvaret for de mest interessante prosjektene, fra Whites kontorhus Katsan i Stockholm (belønnet med Kasper Salinprisen 2003) til Wingårdhs perle av et gjestehus i Västra Karup, med en usedvanlig vakker situasjonsplan og romkomposisjon. Tidens ulike tendenser gjør seg gjeldende, fra den ekspressivt regionale sameskolen i Kiruna (Lars Sundström arkitektkontor) til den brutalistiske og «Blade-Runner»-aktige Gamers Paradise for dataspill i Malmø (Abelardo Gonzalez Arkitektbyrå), til forfinet minimalisme i den omtalte Villa K i Stocksund (Tham Videgård Hansson Arkitekter). 

Dessverre har de få prosjektene med økologisk og energisparende utgangspunkt ikke tilstrekkelig arkitektonisk styrke til å stake ut en ny retning, som overalt ellers er den gjeldende formtendensen pene og ukontroversielle esker. Det er ikke lenger noe som er typisk nasjonalt eller regionalt, og en svakhet som kjennetegner selv de mest interessante prosjektene, er at det tilsynelatende er så liten sammenheng mellom hovedidé, plankonsept og arkitektonisk uttrykk. Her har landskapsarkitekturen til gjengjeld sin styrke, og utomhusprosjektene viser hvor godt svenske arkitekter behersker byens rom, belegning og møblering i en helhetlig komposisjon.

Hvis man i det hele tatt skal karakterisere noe som typisk svensk, må det være grundigheten og soliditeten – som av og til balanserer på grensen til det overarbeidede – manifestert i en beundringsverdig beherskelse av teknikk, materialer og særlig detaljer.

Flagellantvirksomhet har sjelden karakterisert den svenske byggebransjen, som i 2002 likevel utga den selvransakende utredningen Skärpning gubbar! Selv om også kvinner er representert i vårt eget styre og stell, kunne man med god grunn gjenta denne oppfordringen til NAL, med krav til til flere bøker om norsk byggekunst. Når skal Landsstyret ta seg sammen til å reetablere Norsk arkitekturforlag?