Urbanismen i vårt århundre

Bøker om byplanlegging, og i særdeleshet bøker om den nære byplanhistorie, er en sjeldenhet, og dette nederlandske verket om nordeuropeisk byplanlegging i det tyvende århundret vil derfor avhjelpe et lenge følt savn. I forbindelse med markeringen av hundreårsdagen til den betydningsfulle nederlandske byplanlegger Cor(nelis) van Eesteren (1897-1988) ble det i fjor avholdt en rekke seminarer på universtetet i Delft og dessuten vist en internasjonal byplanutstilling i det nederlandske arkitekturinstituttet NAI i Rotterdam. Den imponerende innsatsen er nå tilgjengelig i bokform. 

Det første bindet behandler den nåværende situasjonen og fokuserer på retninger og trender i europeisk byplanlegging. Forskjellige forfattere analyserer planleggingsideologi og praksis i storbyregionene London, Paris, Ruhr, Berlin og Randstad i Nederland. 

Det andre bindet legger vekten på presentasjon av mange ulike byplaner og generalplaner. En egen avdeling behandler nordisk byplanlegging i internasjonal sammenheng, hvor Rolf Jensen er anvarlig for det norske kapitlet, med en grei og instruktiv innføring i Oslos utvikling fra provinshovedstad til storby. Bare synd at det ikke er vist flere gode eksempler, særlig fra Harald Hals-perioden, noe som kunne vært tilgodesett med reduksjon av unødig plasskrevende og svake fotos fra Lambertseter og Aker Brygge. En annen avdeling er viet sosialistisk byplanlegging i Europas østblokkland, med eksempler fra Moskva, Kiev, Warszawa og Berlin. 

Hoveddelen utgjøres av et omfattende panorama på 200 sider med 27 planer for byer som Amsterdam, Berlin, Köln, Krakow, London, Paris, Rotterdam og Stockholm. Presentasjonen spenner fra idealplaner som Ebenezer Howards Garden City, Tony Garniers Cite Industrielle, Le Corbusiers Ville Radieuse og Albert Speers plan for Nazi-Berlin til Milton Keynes og nye byer på Nederlands poldere.

Mye av det uhyre interessante og spennende materialet er tidligere upublisert, og for nordmenn må det være ekstra stimulerende å gjenoppdage den relativt ukjente norsk-amerikanske billedhuggeren Hendrik C. Andersen (1872-1940), som i 1912 satt i Roma, i likhet med Tony Garnier 13 år tidligere, og utformet sin idealplan til et kulturelt verdenssenter for informasjon. Typeplanen med akser og monumentalbygninger var tydelig påvirket av Daniel Burnhams planer for Chicago-utstillingen (1893) og Chicago (1906 09), men var etter opphavsmannens mening så universelt utformet at prinsippet kunne anvendes overalt, i så vel Paris som Haag og Roma. Andersen ble støttet faglig av både Otto Wagner og Auguste Rodin, men hans elitistiske fantasier i en pompøs blanding av Beaux Arts og City Beautiful ble parodiert av bl.a. Robert Musil i kultboken Der Mann ohne Eigenschaften ( 1929) og fikk liten betydning i samtiden, selv om påvirkninger kan spores, både i Semenovs plan for Moskva (1935) og Speers plan for Berlin (1936). Ideen om den kulturelle verdensbyen ble dessuten benyttet av Le Corbusier i forslaget til Mundaneum i Geneve (1929) og av Mussolinis arkitekter i den ambisiøse planen for verdenssutstillingen E42 i Roma (1942), hvor bare et fragment av den nye byen ble realisert og fortsatt eksisterer som EUR (med bl.a. kjempemodellen av keisertidens Roma).

Parallellen til et planlagt senter for informasjonsteknologi på Fornebu er snublende nær. Forskjellen er bare at mens Mussolinis naive hensikt var å skape et fascistisk propagandasenter, vil norske skipsredere med iskald strategi bygge en pengebinge for sine skattefrie milliarder, som et kamuflert femte universitet, med sugerør i statskassen og med en avdanket statsråd som politisk stuerent alibi og nyttig pådriver i kjent sluggerstil. Faren for omfattende hjerneflukt fra ex-statsrådens allerede etablerte knutepunkt NTNU synes åpenbar, selv om reaksjonene herfra kom urimelig sent. Og hva sier vår nye samferdselsminister og Oslos byplansjef om konsekvensene av ytterligere sentralisering, trafikkakkumulering og press på en svakt tilrettelagt region med tilhørende skjør bykjerne? 

Av nyere byvisjoner presenteres La Ville Spatiale til Yona Fried-man (1959), hvor utvidelsen av storbyen skjer i et enormt romgitter spent over hele bykjernen, bl.a. Paris. Tanken om å bevare den eksisterende byen med sitt fysiske og sosiale mangfold i stedet for å sanere eller utvide på jomfruelig mark er fascinerende, men gjennomføringen virker ganske absurd. Like absurd i ettertid er det å tenke tilbake på at denne fantasten kunne turnere verden rundt på 1960-tallet og agitere for sine noe (bokstavelig talt) overspente science fictionideer, også i Oslo Arkitektforening. At UNESCO har benyttet hans idégrunnlag som bidrag til å avhjelpe boligmangelen i den tredje verden viser likevel at selv gårsdagens utopier kan utvikle seg til å bli morgendagens realiteter, noe også Le Corbusier hevdet, selv om hans egne utopies réalisables ofte fikk fatale følger.

Men selv om fremtidsoptimismen er betydelig avkjølnet i den postmoderne virkelighet, preget av illusjonsløshet og kynisme, er det kanskje heller ikke de utopiske prosjektene som vil prege fremtidens byer, som først og fremst trenger til reparasjon og forbedring sammen med en mer rettferdig fordeling av godene. Ikke desto mindre kan noen grensesprengende visjoner være verdt å bringe med seg i tornisteret på ferden mot en usikker og ukjent fremtid, som nødvendig dialektisk motvekt til en altfor jordnær og deterministisk realisme.

Men når den rasjonalistiske Friedman og hans ekspresjonistiske motstykke, Cobra-kunstneren Constant, med sitt Ny-Babylon (1960) er medtatt i dette verket, hvorfor i all verden har redaktørene oversett de geniale russiske konstruktivistene, og i særdeleshet fenomenet Tsjernikov med sine entusiastiske industrifantasier fra tidlig 1930-tall, like før Stalin lukket dørene for den sovjetiske modernismens kunstneriske og sosiale kraftanstrengelse? Og hvorfor glimrer Archigram med sitt fravær, denne gruppen som mer enn noen annen har påvirket forestillingene til 68-generasjonen av planleggere og arkitekter?

De fleste illustrasjonene er fyllestgjørende, særlig farvegjengivelsene, men mange av strektegningene er dessverre altfor ulne og preget av lite smidig reproduksjonsteknikk. Disse innvendingene bør likevel ikke forhindre alle som er opptatt av byforming og byutvikling å gå til anskaffelse av dette verket. For selv om det i hovedsak dreier seg om storbyregionenes problematikk, vil det kunne tjene som en inspirerende kilde til nødvendig kunnskap også for norske planleggere – og ikke minst i undervisningen.

Bind II avsluttes med et kapittel av Erik Swyngedouw, «The Specter of the Phoenix», som i fortettet form gir et glimrende og kritisk tilbakeblikk på vårt århundres planleggingsideologier. Samtidig er det et åpent og fordomsfritt debattinnlegg som fokuserer på konflikter, men også på muligheter for humanistisk mening i den markedsstalinistiske globaliseringen av økonomien som nå aksellererer i stadig stigende tempo, og som resulterer i økende ulikheter mellom u-land og i-land og tilsvarende mellom fattig og rik i alle land. Men ingen entydige svar kan gis på motsetningsfylte og eksistensielle spørsmål: «Whose bodies will be controlled by whom, and what body has the right to what kind of city?»

Totalitærfri rettferdighet må ifølge Swyngedouw etableres, basert på pluralisme med respekt for minoriteter og annerledeshet, hvis vi skal unngå å havne i en «Blade Runner»-dystopi. Tenke globalt og handle lokalt - men hvordan skal det bli mer enn en floskel? Kan Europas byer og regioner eksistere som autonome øyer med sin egen identitet i et flerkulturelt arkipelag?

Dette kapitlet burde være pensum på våre arkitektskoler. Og det burde ligge på nattbordet til alle bevisste og kreative planleggere. Som en konstant påminnelse om vårt ansvar, som fysiske og sosiale planleggere, og som viktige forvaltere av ressurser, både materielle og menneskelige. For planlegging er mer enn oversiktsplaner, og arkitektur er mer enn byggekunst.