Veiens idé – reise­ruter og landskap

Antologien Routes, Roads and Landscapes springer ut av et initiativ finansiert av Norges Forskningsråd. Boken rommer tekster av 17 tverrfaglige forskere som møttes i Oslo høsten 2009, og den spenner over fagfelt som historie og arkitekturteori, kunst og landskap, sosial og historisk geografi, arkeologi, museumslære, teknologi og kultur. 

“Routes, Roads and Landscapes er et vitnesbyrd om at forholdet mellom veier og naturmiljø har en lang historie.” 

Som nevnt i forordet, forsøker tekstene å presentere en bedre forståelse av det moderne landskapet ved å utforske forholdet mellom reiseruter og landskap, et forhold som hittil har vært splittet opp i spørsmål om hagekunst, jordbruk, veibygging, byutvikling, landskapsmaleri og arkitektur. 

Tekstene er forankret i historie og teori, i et spenn fra estetikk og det pittoreske til samtidsarkitektur og geografi. Forfatterne er opptatt av spørsmål i samtiden, som veibygging, infrastruktur, kartlegging og mobilitet; selv planters fysiognomi blir diskutert. Boken har en filosofisk konklusjon skrevet av Gernot Böhme. 

Kart og illustrasjoner

Utgivelsen er delt inn i fire temadeler, men i de mange illustrasjonene som ledsager kapitlene kan man også spore en interessant utvikling av ulike fremstillingsmåter. De ulike systemene for fremstilling utvikles for å presentere forholdene mellom reiseruter, veier og landskap: fra landskapsmaleri til kartografi, reisebeskrivelser, fotografiske studier og arkitekturinstallasjoner. Dette viser seg blant annet i Brita Brennas kartlegging av kongeveiene i Norge i malerier fra 1700-tallet, eller i Vittoria Di Palmas “cartographies of leisure” eller William Gilpins “strip maps” som visualiserer det å reise, for eksempel i panoramakartene fra 1800-tallet, hvor “the steamboat and the camera have come together to generate a representation that approaches the cinematic”. Der David E. Nye omdefinerer “the American (technological) sublime” i form av kanaler, jernbaner og motorveier, omformulerer Mari Hvattum sitatet til “technological beautiful” i fortolkningen av Carl Abraham Pihls earthwork-fotografier, og presenterer en oppfatning av at natur og teknologi kan betraktes som et “harmonious Gesamtkunstwerk”. Even Smith Wergeland undersøker fremstillinger av de teoretiske planene for infrastruktur som oppsto rundt Albert Robida på slutten av 1800-tallet.

Ideen om veien

Noen kapitler går også inn på det intrikate forholdet mellom veiutforming og ideen om landskapet. For eksempel demonstrerer Finola O’kane hvordan veiene i 1700-tallets Irland var forbedringer av den nærliggende landsbygda, mens Torild Gjesviks diskusjon av veiutforming bringer sammen spørsmål om eiendomsrett, økonomi og kommunikasjon i forhold til 1800-tallets norske landskapsmaleri. Thomas Zeller diskuterer parkveier i Tyskland og i USA ved hjelp av John Brinckerhoff Jacksons underdisiplin “odology”, som dreier seg om måten mennesker former veier på og omvendt. Peter Merrimans kapittel antyder at veier har en kompleks og diffus geografi, i det han bruker topologi-begrepet for å bedre forstå de ”ikke-lineære” og ”ikke-euklidiske” relasjonelle aspektene ved motorvei-korridorer: han ser på motorveier som ”steder” heller enn ”ikke-steder”, der motorveiene ”omfavner” bygeografien, og rekonfigurerer lokale, regionale og nasjonale geografier. 

Tre andre tekster er forankret i det norske veilandskapet. Beate Elvebakk tar for seg estetikk langs veien i form av de norske retningslinjene for veiutforming; hun hevder at landskapene man observerer fra veien alltid er formidlet. Jannike Kampevold Larsen ser på prosjektet Nasjonale turistveger, som formidler landskap, arkitektur og vei, og ”kuraterer” og ”koreograferer” den norske naturen ved hjelp av design- og arkitekturprosjekter. Lars Frers diskuterer reiserutene og landskapets estetikk, også relatert til Nasjonale turistveger, og bringer inn ideer om “den dynamiske rutens perspektiv” og “det kroppslige perspektivet”.

Vei og landskap i harmoni? 

I en tid da tanken om å legge ut på en biltur lett kan skape skyldfølelse hos de mer miljøbevisste blant oss, er Routes, Roads and Landscapes et vitnesbyrd om at forholdet mellom veier og naturmiljø har en lang historie, som til syvende og sist er en form for landskapsbygging – med harmoni som mål. Dette er spesielt tydelig i Christine Macys og Sarah Bonnemaisons diskusjon av den amerikanske naturverntilhengeren Benton Mackayes innflytelse på Tennessee Valley Authority og målet om å “la mennesker leve i harmoni med naturen”, eller i Zellers diskusjon av parkveier, hvor ideene om naturreservater og miljø-ødeleggelser sto på spill. En større bevissthet om reiserutene og veiene vi begir oss ut på kan bare gjøre oss mer følsomme for et viktig miljø som har blitt dyrket frem over tid. 

På denne måten er det forfriskende og oppmuntrende å lese Routes, Roads and Landscapes; ikke bare for akademikere, men for enhver som ønsker å få et bedre kjennskap til veikultur. I utforming og format, og med de flotte reproduksjonene av arkivbilder, fremstår boken som alt annet enn en snever akademisk publikasjon, og burde appellere til et bredt publikum. Det må sies at noen av temaene er av akademisk art, og svært spesialiserte og presise, men forhåpentligvis vil boken nå fram til beslutningstakere og de som utformer infrastruktur, og gi de verdifulle innsiktene som er samlet gjennom historikere og teoretikeres arbeid, og de lange og fascinerende historiene om de ulike strategiene vi har utviklet for å reise gjennom landskapet.