Mortensrud Kirke

Flere av furutrærne er bevart i atrier i bygningskroppen, og noe av fjellet stikker opp som øyer i betonggulvet i kirken. På denne måten skjer de viktigste rominndelingene i kirken ved hjelp av elementer som i utgangspunktet var på tomta. Dette var det mulig å gjøre fordi det var store toleranser i dimensjoneringen av rommene. Ingen moduler ble brukt for å bestemme eksakt plassering av hagene eller veggene. I stedet ble det valgt materialer og konstruksjoner som trinnløst kunne tilpasses.

Spenningen mellom et ønske om å skape et «stille», selvrefererende rom og det å beholde diverse fysiske «hindringer» og «rot» (trær og fjell) som begrenset denne muligheten, er en bevisst valgt strategi. Det å arkitektonisk «forstyrre» en prosess som involverer mange forskjellige mennesker og interesser, og som normalt ville vært dominert av konvensjonelle og andre historiske referanser, har bidratt til å gjøre det mulig å unngå nettopp de selvsagte løsningene.

Hovedkonstruksjonen i kirken er et bindingsverk av oppsveisede stålprofiler med en skifervegg der stussfugene ikke er tettet. Det var økonomisk umulig å bygge en slik vegg med både rett ytterside og innerside. Det at steinen i denne veggen er ujevn (kun én rettside) har fremtvunget en spesiell avstivende konstruksjon, der 25 cm brede flattstål ligger innfelt for hver høydemeter i veggen. Veggens egen tyngde sørger dermed for at dette til sammen fungerer som en avstivende bjelke. Disse flattstålene er også benyttet som avstivning av gavlenes glassvegger. Mellom glassfasadene og skiferveggen dannes et smalt galleri rundt kirkerommet. 

Til vår og byggherrens overraskelse skapte prosjektet stor motstand hos departementets kirkekonsulent, og saksbehandleren var sterkt negativ til mange av de grunnleggende arkitektoniske valgene som var tatt i samarbeid med menigheten. Etter det vi kan forstå, dreide det seg ikke om påstander om manglende implementering av myndighetskrav, men om fundamental uenighet om hvor fri man kunne være som arkitekt.