Prosjektet er en utvidelse og fortetting av Moholt studentby i Trondheim. Den eksisterende studentbyen, tegnet av Herman Krag og ferdigstilt i 1965, følger modernistiske idealer med bygninger fritt plassert i landskapet. Ca. 80 lavblokker i tegl på 3-4 etasjer ligger i kjeder eller samlet i små tun. 

Moholt Studentby har manglet både hierarki og et tydelig sentrum, og har vært opplevd som lite tilgjengelig for nabolaget. I forbindelse med studentbyens 50-årsjublieum ønsket Studentsamskipnaden i Trondheim (SiT) å gi studentbyen en utvidelse og et løft. Moholt 50|50, som det nye prosjektet heter, er en kompakt masterplan som benytter den gamle, sentralt plasserte parkeringsplassen til et tydelig midtpunkt for studentbyen ved å etablere en allmenning hvor over 600 nye studentboliger, studentbarnehage og aktivitetshus plasseres.

“Et mål for prosjektet har vært å åpne opp og invitere lokalmiljøet på Moholt inn.”

En målsetting har vært å skape et tydelig bygningsmessig tyngdepunkt som bidrar til orientering og identitet for stedet, ved å samle alle de nye boligene i en klynge av fem tårn med ni etasjer.

Et mål for prosjektet har vært å åpne opp og invitere lokalmiljøet på Moholt inn. Alle førsteetasjer har fått offentlige funksjoner som legesenter, frisør, osv, mens Moholt bydelsbibliotek i 2018 flytter inn i et eget nytt bygg sentralt plassert på allmenningen. Det nye senteret i studentbyen vil med tiden forhåpentligvis også bli et nytt senter for hele Moholt.

Allmenningen

Det bærende plangrepet var å danne en allmenning gjennom studentbyen, et sammenhengende og aktivt bygulv. Moholt allmenning, som den nå offisielt heter, samler eksisterende små stier og veier til et større sammenhengende gulv, og kobler dem til Jonsvannveiens kollektivtrafikknutepunkt. Alle nye bygg er også koblet til dette gulvet, som dermed binder sammen all bevegelse og aktivitet rundt både studentboliger, bibliotek og barnehage. Allmenningen er et “shared space”-område, tilgjengelig for lette trafikanter, utrykningskjøretøy og varelevering. Den er utformet som et plassrom med benker, scener, sykkelparkering og beplanting – et sted der folk kan møtes.

Studentboliger

I tillegg til å tilby rimelige boliger har Studentsamskipnaden en målsetting om gjøre studentene til sosialt kompetente mennesker som aksepterer og tolererer ulikhet, løser utfordringer i felleskap og er sosialt inkluderende. De jobber aktivt med å redusere ensomhet, og dette gir også føringer for hvordan studentboligene er organisert.

“Vår tilnærming til å bygge i massivtre har hele tiden vært å dra nytte av den ferdige overflaten massivtreelementene har.”

De 632 boenhetene er fordelt på fem tårn. Hver av de ni etasjene er organisert som et kollektiv med 15 enheter. Man har eget rom med bad, men deler kjøkken, stue, entré og garderobe. Planen er organisert rundt en kjerne med trapp og heis. Sirkulasjonsarealet ligger rundt kjernen og gir en annen type fleksibilitet enn tradisjonelle midtkorridorer. Her har man alltid to veier til hybelen, enten rett inn fra gangen eller via fellesarealene. Grepet gir også en bedre interntrafikk i kollektivet. Fellesrommet har kjøkken og stue, med store vinduer ut mot allmenningen, slik at man kan se over til fellesrommene i de andre byggene. Hyblene orienterer seg bort fra allmenningen og får en mer privat utsikt. Plangrepet, Y-formen, organiser hyblene effektivt rundt fellesrommet, samtidig som det bryter opp fasaden og gjør tårnene visuelt slankere. Boligblokkens tre ”vinger” tar også opp de eksisterende Moholtblokkenes dimensjon og retning.

Massivtre – En bevisst kamp mot innpakking

I konkurransen var tårnene tenkt utført i tegl for å harmonere med de eksisterende lavblokkene. For å bidra til å oppfylle prosjektets ambisiøse energi- og klimamålsetninger, engasjerte Studentsamskipnaden etter konkurransen rådgivere fra iTRE AS for å se på mulighetene i massivtre. Det viste seg at tårnene, med sine relativt korte spenn og Y-form, også rent statisk var godt egnet som massivtrekonstruksjoner. Vår tilnærming til å bygge i massivtre har hele tiden vært å dra nytte av den ferdige overflaten massivtreelementene har, og eksponere mest mulig av massivtreelementsystemet gjennom robust og synlig detaljering. 

Det ble utført en fullskala branntest av en hybel for å etablere et bedre grunnlag for branndimensjonering, innbrenningshastighet og sprinklerkapasitet. 

Fasaden

På samme måte som tradisjonelle laftekonstruksjoner krymper også massivtre både vinkelrett og radielt på årringene. For å håndtere en estimert krymping på 5-8 cm i hele bygningens høyde og hindre eventuelle sprekker i fasadekledningen, ble det utviklet en ”teleskopfasade” som ivaretar krymping samtidig som hvert lag beskytter endeveden til nedenforliggende lag. Tanken er at fasadebordene overlapper hverandre som skjellene på en kongle. Vinduene blir smalere oppover i etasjene for å forsterke perspektivvirkningen av tårnene.

“Fast innredning begrenser behovet for egne møbler, reduserer skade- og vedlikeholdsarbeid knyttet til inn- og utflytting.”

Studentsamskipnaden ønsket en fasade med minimalt vedlikeholdsbehov. Til fasadekledning er det derfor brukt Kebony furu som gradvis vil få en jevn sølvgrå patina. Trekledningen i første etasje er i tillegg brannimpregnert.

Hybel interiør

For å få mest mulig ut av arealet i hybelen er det tegnet fast innredning, som er utført i lakkert furufinér for å harmonere med massivtreoverflaten. Innredningen består av skap, seng, hylle og benk med oppbevaring ved vindu. En studentby har relativt stort ”gjennomtrekk” av beboere, og fast innredning begrenser behovet for egne møbler, reduserer skade- og vedlikeholdsarbeid knyttet til inn- og utflytting, og begrenser unødig bruk og kast av møbler.

Miljø

Moholt 50|50 har hatt fokus på bærekraftig utvikling. Valg av massivtre i bærende konstruksjoner, passivhusstandard og eget geovarmeanlegg (nærvarmeanlegg) har vært de bærende miljøelementene i prosjektet. Nærvarmeanlegget består av 23 geobrønner, varmegjenvinning fra ventilasjonsluft, gjenvinning av avløpsvarme og et solfangeranlegg, som sammen sørger for et helhetlig energisystem. Geovarmeanlegget har også kapasitet til å forsyne den eksisterende studentbyen med termisk varme til varmt forbruksvann.

Prosjektet har oppnådd miljømålene som ble satt i samarbeid med Fremtidens bygg, som var minst 50% reduksjon av CO2-utslipp i forhold til et TEK10-referansebygg. Studentboligene har en reduksjon på ca. 57%. Dette omfatter kun materialer, ikke transport og energi. Når det gjelder CO2-utslipp i forbindelse med energibruk, er dette redusert med ca. 70% i forhold til TEK10-krav og med fjernvarme som termisk forsyning.

Universell utforming

Universell utforming er lagt til grunn for utomhusplanen. For studentboliger gjelder kravet om tilgjengelig boenhet (TEK10, §12.2) for 20 % av boenhetene, og for de resterende 80 % gjelder kravet om besøksstandard (TEK10, §1-2, pkt.6). Moholt 50|50 bygges med 100% tilgjengelighet, dvs. alle boenhetene (kollektivene) er tilgjengelige. Bokollektivene har en HC-tilgjengelig hybel og et felles HC gjestetoalett.

“Moholt 50|50 bygges med 100% tilgjengelighet.”

Bakgrunnen

I 2002 ble Byggforsks Håndbok 50, Fukt i bygninger utgitt. Innholdet var tankevekkende.  Superisolerte, lufttette lavenergihus, som baseser seg på balansert ventilasjon og flere tettesjikt i yttervegger og tak, innebærer stor risiko for muggdannelse.

Vi benyttet anledningen til å utvikle et konsept for en lufttett, fuktsikker og kuldebrofri ytterveggskonstruksjon basert på massivtre. Under arbeidet med å finne en leveringsdyktig produsent, så vi at den europeiske modellen for ekstrem lavenergi, passivhuset, også kunne fungere i Norge. Beregninger overbeviste oss om at dette var en realistisk mulighet, til og med i Tromsø. «Passivhus Norge A/S» ble dannet, finansiering ordnet, og sommeren 2005 ble «i-Box 120» oppført (se Byggekunst nr.1-07).

Det som skulle være et læreprosjekt i samarbeid med lokale byggmestre ble etterhvert et selvbyggerprosjekt, med estlandske og polske hjelpearbeidere, en norsk psykologistudent og  omreisende europeiske tømrere. Men konseptet fungerte, resultatet var tilfredsstillende. Med stor entusiasme satte vi i gang med ytterlige to prosjekter : Storelva-prosjektet med sju boenheter og Doktordalprosjektet med fire boenheter.  Prosjektene ble gjennomført i selvbyggerregi, dessverre uten bruk av norsk arbeidskraft – det var fortsatt liten eller ingen interesse fra norske byggmestre og entreprenører – i perioden 2006-2008.

Overoppheting i byggemarkedet i byggeperioden medførte forsinkede vareleveranser og manglende kontinuitet i arbeidsstyrken. Gode snekkere ble kjøpt opp av større firmaer og forsvant fra byggeplassen. Dette var medvirkende årsaker til lang byggetid og økte kostnader. Nå, når vi arbeider med Doktordal, del 2, finner vi imidlertid både interesse og økt kompetanse i bygge-bransjen. 

Storelva-prosjektet

Prosjektet ligger i Storelva bydelssentrum på Kvaløya. Bydelssenteret er endeholdeplass for ekspressbuss til Tromsø sentrum og Universitetet. Senteret har butikk, barnehage, grunnskole og videregående skole, idrettshall og langrennstadion, og stedet er utgangspunkt for et omfattende lysløypenett med adkomst til fjellheimen på Kvaløya.

Tomta faller mot sør, og har fri utsikt mot Sandnessundet, Tromsøya, Tromsdalstinden og fjellene i Malangen. 

Eiendommen avgrenses av Storelva i nordvest, og av gang- og sykkelveg og riksveg i sør. Storelva har en fallhøyde på seks meter langs eiendomsgrensen. Arealet langs elva var tidligere avsatt til park-/vegetasjonsbelte, men inngår nå i tomta. Vi valgte å flytte bebyggelsen nærmere vegen, som har en ÅDT på 4600, for å få skjermede uteoppholdsareal mot vest og nord, vendt bort fra trafikken. Bebyggelsen fungerer som en støyskjerm, og i uteoppholdsarealene fungerer lyden fra Storelva  som en effektiv maskering av trafikkstøy.

Bebyggelsen

Bebyggelsen består av syv boliger i rekke, alle oppført med boarealer fordelt på tre plan og en privat terrasse på taket, der det er sol fra tidlig morgen til sen kveld. Boligene har felles leke- og uteoppholdarealer på bakkeplan. 

Seks av boligene har tre soverom, kjøkken/allrom, stue, bad og ekstra wc. Endeboligen mot Storelva har kun ett rom på hvert plan, bortsett fra avdelt bad og WC.

Bygningsprinsippet fra i-BOX er videreført ved at alle hus, inkludert kjelleretasje, er bygget av massivtre, med ett tettesjikt og utvendig isolasjon av «takisolasjon» i mineralull. Konstruksjonen er effektivt støydempende. Det er etterstrebet en høy grad av miljøriktig materialbruk med vekt på lave emisjoner av skadelige gasser. Massivtreelementene fra KLH er krysslimt med ikke-fenolholdig lim. Utvendig kledning er kjerneved av furu fra Materialbanken på Røros, montert som låvepanel med varierende bredder og tykkelser. Carporter, sportsboder, sykkelbod, grillhus og rom for miljøstasjon er alle bygget av massivtre-elementer, inkludert dekket over gammel kjeller i carportene.

Varmesentralen, husets hjerte, var i i-BOX-prosjektet plassert i kjelleren. I rekkehusene er den plassert i trappehuset på taket, og i Doktordalprosjektet er den kombinert med et lite vaskerom.

Solvarmekollektor er integrert i sørfasaden, der de store glassflatene også tar vare på utsikten. I tillegg er det lagt vekt på innslipp av dagslys fra nord både til trappeløp, inngangsparti og soverom. Vindu i golv ved inngang gir dagslys til bad i kjeller. Det er montert sensorstyrt belysning i alle rom og sensor-/tidsbryterstyrt plantelys i store vinduer mot sør.

Universell utforming

Vi har fokusert på å prøve ut passivhuskonseptet fra i-BOX som rekkehus, og energi- og miljøaspektet har veid tungt. Fordi boligene er kompakte, med bruksarealet fordelt med 30 m² på hvert plan, har boligene ikke universell utforming. Inngangsplanet, som ligger i plan med atkomst og parkering, inneholder et stort kjøkken/allrom og wc, og gir besøksmulighet for bevegelseshemmede. Det har vært et poeng at alle boligene skulle ha egen adkomst fra bakkeplan. 

Fem av boligene fungerer i dag som familieboliger, en bolig fungerer som bofellesskap for skoleelever, og det siste, mot elva, er «bestemorhuset» (der en av arkitektene bor).

Energisystemet

Boligene har balansert ventilasjon. Ventilasjonsaggregatet er utstyrt med motstrømsveksler med temperaturvirkningsgrad større enn 80%. 

Energisystemet er bygget rundt en bereder/buffertank for energilagring. I situasjoner med sol eller rikelig dagslys, hentes energi fra en 5kvm solkollektor i sørfasaden på hver enkelt bolig. I situasjoner med lite eller ingen sol, sørger en luft-til-vann varmepumpe, montert på ventilasjonsaggregatets avtrekkside, for nødvendig varmt-vann. Fra buffertanken hentes nødvendig temperatur til en enkel golvvarmekrets som gir komforttemperatur i badegolv og vindfang/wc. 

Det er montert jordvarmekollektor under hele bebyggelsen for forvarming/kjøling av friskluftinntak som gir inntaksluften en temperaturøkning på inntil 12°C. Grunnvarmekollektoren gjenvinner også varmestrøm gjennom kjellergolv. I varme perioder kan grunnvarmekollektoren nyttes til passiv kjøling av inntaksluft.

Norwegian Wood-prosjektet var en viktig del av Stavanger 2008. Norwegian Wood ble organisert av NAL Ecobox og Stavanger kommune, og hadde som mål å realisere 15 forbilledlige prosjekter i Stavangerområdet. Prosjektene måtte oppfylle fire hovedkriterier:

• Innovativ bruk av tre
• Miljøvennlig materialbruk
• Lavt energiforbruk
• Universell utforming

Preikestolen Fjellstue ble tatt inn som Norwegian Wood-prosjekt i 2005.

Oppdraget

Stavanger Turistforening (STF) hadde lenge lekt med tanken om et nytt bygg som kunne betjene den stadig økende turiststrømmen til Preikestolen: 120 000 besøkende i 2007, fra mer enn 30 ulike nasjonaliteter.

«Stavanger turistforening ønsket å beholde noe av den nøkternheten som preger norske fjellstuer. I tillegg hadde de høye ambisjoner i forhold til tilgjengelighet og energi- og miljøhensyn.»

Det lå allerede en turisthytte på stedet, bygget i 1949, men den var blitt for liten. Mange turister er dessuten ikke vant med nøkterne kår, som køyesenger og delt bad på gangen. STF ønsket å gi et nytt tilbud, men ville samtidig beholde noe av den nøkternheten som preger norske fjellstuer. De hadde høye ambisjoner i forhold til tilgjengelighet, energi- og miljøhensyn. I 2004 lanserte de en lokal arkitektkonkurranse, som Helen & Hard vant.

Massivtrekonstruksjonen

Prosjektet er bygget opp rundt et todelt konsept, basert på forholdet til landskapet og konstruksjonens oppbygning og muligheter.

Volumet er utformet med utgangspunkt i landskapsdrag og terrengformasjoner. Det er lagt rundt en fjellknaus, og høyder og takhelninger er avpasset og avstemt mot steile fjellsider i nordøst og slakere åser i vest. Hovedkonstruksjonen består av 15 doble massivtreribber som er plassert med 2,8 m mellomrom og skåret til for å danne fellesrommene i 1. etasje. Ribbene deler gjesterommene og gir intime sitteplasser langs fasaden i restauranten.

«Hele konstruksjonen er detaljert slik at de tykke treveggene er diffusjonsåpne. Alle materialer er gift- og emisjonsfrie.»

De prefabrikkerte massivtreelementene fra Holz100 tilvirkes uten lim, og består av 5-7 lag med planker som er lagt i ulike retninger og plugget sammen med uttørkede bøkedybler. Når dyblene tar til seg fuktighet sveller de opp, og låser stabelen til en stiv skive. Samvirket mellom trelagene skjer kun gjennom pluggene. I Preikestolen Fjellstue er systemets grenser tøyet til det ytterste, både i en kompleks geometri og i spennvidder på opp til 7,5 m. 

De statiske beregningene var svært omfattende og tok over et år. Et normalt Holz100-element består av vekselvis horisontale, vertikale og diagonale lag. De diagonale lagene ligger alltid i midten og sørger for stabilitet. For å oppnå de ønskede spennene, måtte det her etableres en statisk stiv forbindelse mellom to «søyleelementer» og et «bjelkeelement». Løsningen ble å skreddersy en type «vrengt» element, hvor doble diagonale lag ligger ytterst på hver side. Disse er montert på stedet, slik at de også binder sammen to elementer som er stablet over hverandre. Løsningen gir forsterkede statiske egenskaper og er en synliggjøring av massivtreelementenes oppbygning og konstruktive logikk.

Dekker, vegger og tak

I soveromsdelen er det hengt dekker mellom skivene. Skivene er doble for å få en optimal lydisolering mellom rommene. Baderommene er konstruert med tre glassvegger og en trevegg. Alle installasjonsveggene er like. Alle tekniske fag kunne jobbe åpent på massivtreveggen, og installasjonene ble innkledd i glass etterpå.

Hele konstruksjonen er detaljert slik at de tykke treveggene er diffusjonsåpne. Massivtreets hygroskopiske egenskaper gjør at man unngår dampsperrer, og vind- og vanntetting er løst med voksede trfiberplater. Det er lagt 200 mm isolasjon utenpå de 250 mm tykke massivtreelementene, slik at den totale veggtykkelsen nærmer seg 600 mm. Det så først ut til ikke å være mulig å benytte celluloseisolasjon på grunn av faren for brannspredning, men ekspanderende brannforseglingslister er lagt inn for å hindre brann i å spre seg under trekledningen. Vinduene har en U-verdi på 0,7. 

Byggetekninsk har saltakene et dobbelt underlag med luftsirkulasjon, og ventilasjonsåpninger i toppen og langs alle knekklinjer. I tillegg er det, i de flateste takpartiene, lagt et ekstra metalltakssjikt mellom trefiberplate og bordtak. Bygget er kledt utveldig med malmfuru, behandlet med jernvitriol. 

Alle materialer er gift- og emisjonsfrie. Oppvarming skjer via vannslynger i skifergulvet, som henter varme fra en varmepumpe i Refsvatnet. 

Interiøret

Lokal byggeskikk og håndverkstradisjoner har vært utgangspunkt for utforming og valg av interiørelementer. Sponfletting anvendes på skapfronter og skillevegger mot restauranten, stråtapet i himling benyttes som del av et lydabsorberende sjikt, stoler og benker lages av en tidligere skiprodusent, og møbeltrekk er spesiallaget på et lokalt veveri.

Prosjektet er et resultat av en åpen arkitektkonkurranse utlyst av Svartlamoen boligstiftelse og Trondheim kommune i 2002. Ambisjonen for konkurransen var brukermedvirkning, lave utleiepriser, bærekraftig arkitektur, fleksible planløsninger og ny bruk av tre. Dette har vært styrende premisser gjennom hele prossessen.

Tomten ligger i utkanten av bydelen, som her grenser opp mot industriområder og havn med bygninger i større skala. Vis-à-vis tomten ligger den tyske ubåtbunkeren Dora 1. Svartlamoen består ellers dels av gammel småhusbebyggelse i tre og dels av bygårder langs Strandveien. Vi valgte å ta utgangspunkt i disse to typologiene og samtidig gi en nyfortolkning både i forhold til program, bygningsteknologi, materialbruk og formspråk. 

Planløsningene er utviklet med tanke på å redusere arealet pr. beboer samtidig som bokvaliteten opprettholdes. Halvparten av arealet i bokollektivene er fellesarealer. For prisen av en vanlig hybel får beboerne tilgang til store stuer, romslig kjøkken og balkong. Fellesarealene mot bakgården har overlappende funksjoner. De er både entré, korridor, kjøkken og stue samtidig. I topp-etasjen er andelen fellesareal enda større. Soverommene har et areal på bare 6,3 kvm, men dobbel høyde. Trappene krager ut fra fasaden, og disse plattformene utgjør både adkomst og balkong. Boligene er gjennomlyste, med romhøyder fra 2,8 til 4,5 meter. Gjennomsnittlig boareal pr leietaker er 22 kvm pr. person. Dette er et viktig bidrag til å holde leiepris, ressurs- og energiforbruk nede. Totalkostnaden for prosjektet er dekket gjennom lån i Husbanken. Leien fra beboerne dekker alle kostnader knyttet til renter og avdrag, FDV, vakanse, sikkerhetsmargin osv. Leiepris pr. beboer er 2900 kr/mnd.

Bygården er oppført med vegger og dekker av massive treelementer. Synlige overflater i vegger og himling er eksponerte treelementer uten overflatebehandling. All bæring ligger i ytterveggene. Ved behov kan innerveggene fjernes, flyttes eller modifiseres. Den minste bygningen har en kombinasjon av massive treelementer og bindingsverk. Ytterkledning, vinduer og ytterdører er utført i ubehandlet kjerneved av furu. Utearealene er enkelt opparbeidet og ferdigstilles av beboerne.

Prosjekteringen har vært krevende, langvarig og interessant. Arkitekten har samarbeidet tett med en rekke aktører: beboere, kommune, rådgivere, forskningsmiljøer, leverandører og entreprenør. På bakgrunn av et detaljert tilbudsgrunnlag ble prosjektet lagt ut på totalentreprise med tiltransportering av arkitekt. I byggeperioden hadde arkitekten en tett byggeplassoppfølging, og samarbeidet nært med håndverkerne.

Beboerne i de nye husene har vært involvert i alle faser av prosjekterings- og byggeprosessen og står også for en del av arbeidet med endelig ferdigstillelse. Husene vil være under kontinuerlig endring i årene som kommer.

Utvalg av beboerintervensjoner pr. oktober 2005

• Sokkeletasje er bygget om fra å være et stort åpent fellesrom til å bli separate kontorer og møterom.
• 1. etasje har blitt delt i to enheter ved at beboere har satt inn en dør. Barnerom i etasjen er malt lyseblå. Hengekøye er skrudd fast i veggen i stua.
• 3. etasje har fått selvbygd kjøkkeninnredning.
• 4. etasje har fått tre nye hemser i soverommene, alle med ulik utforming.
• Bakgården har fått noe beplantning og selvbygd «rasteplass».
• Det er plantet eføy under trappen.
• Naboer har sagd åpning i et stakittgjerde for å bli del av dagliglivet i bakgården.
• Enkelte forsøk på å bygge egne trapper opp til trammen foran inngangene i første etasje i den minste av bygningene.

Svartlamoen kunst- og kulturbarnehage er en kommunal barnehage etablert i en tidligere bilbutikk i det byøkologiske forsøksområdet Svartlamoen i Trondheim. Bygningsmassen ble oppført på 70- og 80-tallet og er totalt på 3 500 kvm.

I 2006 overtok Trondheim kommune bilforhandlerens lokaler med tanke på transformasjon til kultur- og næringsformål. 

Barnehagen utgjør første byggetrinn i transformasjonen av bilbutikken. Programmeringen ble utført i nært samarbeid med personale, beboere i området og Trondheim kommune. En bilutstillingshall fra 1983 ble utpekt som «byggetomt» for den nye barnehagen, og parkeringsplassen rundt utstillingshallen ble valgt ut som utendørs lekeareal. De store utstillingsvinduene gir mye dagslys og god visuell kontakt mellom inne og ute. Hallen har en generøs takhøyde som det ville vært krevende å argumentere for i en barnehage bygd helt fra grunnen. 

Innenfor glasspaviljongens skall er barnehagen organisert med tre ulike «hus» samlet rundt et felles torg. De tre «husene» benyttes til hvile og rolig, konsentrert lek i grupper inndelt etter barnas alder. Mellom de tre husene er det et naturfagsrom og et kunstatelier. Torget i midten har overlys og er leke- og forsamlingsareal, kjøkken og spiserom. Personalets pauserom har en stor flyttbar romdeler slik at rommet kan inkluderes i de øvrige fellesarealene. Dette rommet blir da eventyrkrok med peis og god kontakt med dyrene i bondegården utenfor. I veggene rundt fellesarealene er det flere «mikrorom»: en lekebutikk, en hule under kjøkkenbenken, scene med forheng, hems med utsikt. Barnehagens garderober, lager, vaskerom og toaletter er samlet i en kompakt kjerne i bakkant, slik at arealbehovet til korridorer og sirkulasjon er redusert. Dette gir en gevinst i forhold til antall kvm lekeareal pr barn.

I planleggingen av barnehagen er det lagt særlig vekt på at det skal skje mye i sonen fra golvnivå og opp til ca 1,5 meter. 

Her er det mange ulike situasjoner og opplevelser: speiling, transparens, utsikt og innsyn, lys og mørke, detaljer og romlig variasjon. Byggherrens ønske om variasjon og kompleksitet er fulgt opp ved at planen veksler mellom store rom, små rom og mikrorom, rolige private kroker og store flater å løpe på. Det tekniske anlegget er eksponert i fellesarealene. Denne store hengende «maskinen» er også en del av barnas romopplevelse.

Barnehagens uteareal er ikke «ferdigvare», men arealene blir utviklet over tid av barn og personale til blant annet hyttebygging, potetåker, frukthage og sauebeite. Mot sør er det etablert en stor overbygget terrasse. Denne benyttes blant annet til lek, som utendørs atelier og for soving i vogn.

Gjerdet rundt barnehagen, samt sauefjøset og hønsehuset, er oppført i ubehandlet tettvokst gran.

Den eksisterende konstruksjonen er gjenbrukt i sin helhet med et minimum av rivearbeider. Taket har fått ekstra isolasjon og ny tekking, og golvet er tilleggsisolert og har fått ny overflate i tettvokst gran. Vinduer og overlys er skiftet ut med energi- og sikkerhetsglass. Akustikken er forbedret med plassbygde absorbenter i himling og tunge gardiner. Tekniske anlegg er skiftet ut, og barnehagen har blitt tilknyttet det kommunale fjernvarmenettet.

Nye tilførte materialer er i hovedsak tre og mineralull. Alle innervegger er massivtreelementer, 120 mm eller 73 mm tykke, avhengig av lydkrav. Utformingen av vegger og fast innredning er utviklet gjennom studier i 1:20-modell og er skreddersydd ved hjelp av digitale 3D-modeller. Nesten samtlige elementer har sin egen unike geometri. Leverandørene av massivtre, innerdører og fast møblement benyttet disse 3D-modellene til CNC-styrt prefabrikasjon

Eneboligen i massivtre med passivhusstandard ligger på Hellvik på Nesodden i Akershus. Hovedideen var å skaffe et energieffektivt hus i naturlige materialer for en familie på fem som ønsker en mest mulig bærekraftig livstil. Prosjektet skulle være lett å gjennomføre og huset raskt å bygge. 

Valget falt derfor på et passivhus i limfritt massivtre, lett å prefabrikere og raskt å montere, og samtidig gir massivtreets gode fukt- og temperaturbufringsegenskaper et godt inneklima. Passivhuskravet innebærer høy lufttetthet og en optimal utnyttelse av solvarmen. Løsningen ble derfor en konstruksjon hvor den innerste delen, selve massivtreveggen, er diffusjonsåpen mot inneluften. Utsiden av massiv-treveggen har fått dampbrems for å sikre tettheten. Videre utover følger myk og hard trefiberisolasjon og vindsperre, samt luftet ubehandlet malmfurupanel. Lagene i ytterveggen er bygd etter løk-prinsippet, sjikt for sjikt, for å forenkle byggeprosessen. Alle skillevegger i andre etasje har en bærende funksjon og i stua ble det valgt en ståldrager for å unngå å øke dekketykkelsen. Målinger av både lufttetthet og -fuktighet viser svært gode resultater. 

Hovedideen bak den enkle planløsningen er at fellesfunksjonene ligger i en universelt utformet første etasje med stor åpning mot hagen i sør. I andre etasje ligger soverommene og hovedbadet samt et felles leke-areal for barna.

Mansardtaket er et svar på både reguleringsplanens krav om lav gesimshøyde og lav utnyttelsesgrad, og lokal byggeskikk. 

Tomten var krevende i forhold til optimal orientering for passiv utnyttelse av solvarmen. Hovedfasaden vender seg mot øst, mens kun én av gavlveggene kunne rettes mot sør. Mot vest stiger terrenget bratt opp. Huset ble plassert nærmest fjellveggen i vest og mot nord for å gi lune uteoppholdsarealer mot øst og sør. Uteområdene er tydelig delt med lekeplen foran hovedfasaden og terrasse samt kjøkkenhage i sør. Fjellveggen mot sørvest ble delvis gravd ut og er en naturlig avslutning på terrassen. 

Boligen ligger på toppen av Vesterøya ved Sandefjord. Tomten ligger i enden av en blindvei og hadde ligget brakk i mange år; den var bratt og ble ansett som tilnærmet ubebyggbar. Stedet er svært værhardt, men har utsikt til fjorden både mot øst og vest. 

Huset består av en nedre del i plasstøpt betong og en øvre del i massivtre. Mellom disse to elementene oppstår det et tomrom som huser entré og garasje. Siden tomten er så bratt, er garasjen reprogrammert som en kombinasjon av garasje, verksted og utestue. På dager med godt vær kan begge langfasadene åpnes fullstendig.

Husets nedre del rommer hybelleilighet og teknisk rom/lager og er utført i plasstøpt betong, innvendig isolert og kledd med sandfargede fibersementplater.  

Husets øvre del rommer oppholdsrom og soverom. Dette er en massivtrekonstruksjon (de siste elementene som ble produsert av Moelven Massivtre) med innvendige overflater i osp. Det er ti meter fritt spenn over entré/garasjeåpningen og dette ga mulighet til de store åpningene. Den sirkulære formen gjorde at åpningene kunne gjøres større. Rommet mellom de innvendige sirkulære åpningene og det utvendige kvadratiske vinduet benyttes til varmeovner, belysning og solavskjerming. For å få 1,2 meter-modulen til å gå opp med husets lengde er takelementene skjøvet fra hverandre, og det oppstår to overlyssprekker. 

All innredning og innvendige dører er i skrelt furu-kryssfinér. Spiletrappen er også i furu. 

Siden stedet er så værhardt har både uteopphold og vedlikeholdsfrihet vært viet spesiell oppmerksomhet. Husets trekonstruksjoner er gitt en robust kledning av fibersement og det er benyttet stepglass i vinduene slik at treverket ikke er eksponert. Loggiaen i enden av oppholdsrommet har lufttette sider og glassrekkverk. I tillegg oppstår det lune uteplasser mot øst, nedenfor hybelleiligheten og på gårdsplassen foran huset, der de store eiketrærne er beholdt.

Ulsmåg skole er et eksempel på et prosjekt hvor flere av de opprinnelige premissene ble endret tidlig i prosessen. Bergen kommune ønsket at deler av eksisterende bygg skulle rehabiliteres og bygges om, og at resterende arealbehov skulle dekkes av et nybygg. I tillegg la reguleringsplanen som var under utarbeidelse opp til en todeling av programmet i et skolebygg og en separat flerbrukshall. 

“Utgangspunktet var et enkelt rektangel, som ble perforert og oppbrutt på forskjellig vis.”

I nært samarbeid med Bergen kommune og prosjektledelsen gjorde vi en analyse av dette i forhold til arealeffektivitet og kostnader, samt optimale løsninger for en god skole, basert på kommunens kravspesifikasjon for skolebygg. Til slutt ble det vedtatt at den gamle og slitte bygningsmassen skulle rives og at man skulle bygge skolen som et kompakt bygg, med fokus på sambruk og effektiv arealutnyttelse. 

Bygget

Den lange, smale tomten, med boligbebyggelse tett på, resulterte i et langstrakt bygg med to etasjer. Utgangspunktet var et enkelt rektangel, som ble perforert og oppbrutt på forskjellig vis – for å skape en variasjon av romtyper ute og inne, for å få inn dagslys og for å oppnå en skalering av bygget som svarte til bruken.

Rektangelet gir grunnlaget for et rasjonelt aksesystem og konstruksjonen. Et stykke inn i prosessen begynte vi å jobbe med byggets miljøprofil, og delvis med støtte fra Innovasjon Norge ble det besluttet at skolen skulle være et trebygg, gjerne i massivtre. Etter flere runder med massivtreleverandører og konsulenter ble resultatet en kombinasjon av massivtre i bærende yttervegger, limtre i hovedbæringen inne i bygget og bjelkelag i etasjeskillene og i yttertaket. Dette gav oss den nødvendige fleksibiliteten i forhold til å løse programmet med de varierende romstørrelsene som en skole inneholder. Yttertaket er dekket med sedum, ikke bare for å gi boligbebyggelsen en fin takflate å se ned på, men også for å takle en reell utfordring med fordrøyning av overvann fra den store takflaten. 

“Etter flere runder med massivtreleverandører og konsulenter ble resultatet en kombinasjon av massivtre og limtre.”

Fellesrom som kantine, auditorium, bibliotek, mat og helse, administrasjon osv. er lagt midt i bygget på plan 1. På denne måten blir det kortest mulig vei til trinnarealene. I sørfløyen ligger småskolen (1-4) og i nordfløyen mellomtrinnet (5-7). I tillegg ligger flerbrukshallen inntil fellesarealene, men garderober osv. kan benyttes utenfra, uten at man trenger adkomst til hele skolebygget. 

Trinnarealene har desentraliserte innganger. For de minste barna ligger inngangene inne i atriet i bygget mot sør, som skaper et intimt og skjermet uteareal. Mellomtrinnet har sine undervisningsrom i 2. etasje, og utvendige trapper fører opp til ”private” utearealer i 2. etasje med inngang direkte til de respektive trinnarealene. 

Det er lagt vekt på godt dagslys i bygget, blant annet ved at det er skåret inn i det overordnede rektangelet for å øke muligheten for å få inn lys fra flere sider. Bygget har syv desentraliserte ventilasjonsanlegg lagt i separate takoppbygg. I tilknytning til disse er det lagt inn vertikale overlys, som gir et supplerende dagslys midt inne i de bredeste delene av skolebygget. 

Ola Roald AS Arkitektur

Landskapsarkitektens beskrivelse

Tomten ligger hovedsakelig på to nivåer med åtte meter nivåforskjell. Nivåforskjellene og den langstrakte tomteformen har gitt utfordringer for utnyttelse og etablering av interne kommunikasjonslinjer. “Aktivitetsgaten” binder sammen det langstrakte uteanlegget. Dette aktive møtestedet står i kontrast til et roligere indre gårdsrom som defineres av skolens bygningsvolum. Det oppdelte bygningsvolumet gir innslipp for lys og trekker tilstøtende natur- og kulturlandskap inn i skoleanlegget.

Totlandsveien deler skoletomten på tvers, og det er bygget en åtte meter bred kulvert som binder sammen skolens uteareal på begge sider av veien. I prosjektet er det etablert løsninger for fordrøyning av vann i vegetasjonsfelt, ved vannrenner for lek og grønne tak.

Norconsult AS

Ved Kulturparken på Furuset, på eiendommen Kirkehøy, har Haugen/Zohar arkitekter tegnet førstehjemsboliger for unge. Utleieboligene i Ulsholtveien 31 skal bli hjem for unge voksne og lokal ungdom som ellers ikke ville hatt råd til å bli boende i bydelen hvor de har vokst opp. Boligene er forbildeprosjekt i FutureBuilt og har store miljøambisjoner. Kombinasjonen miljø og sosial boligpolitikk er som fluepapir for arkitektkontorene, og Haugen/Zohar arkitekter var intet unntak. 

– Vi kom over en fin invitasjon til en prekvalifisering som appellerte veldig til oss. Stiftelsen Betanien Oslo ønsket å utvikle eiendommen sin for å gi unge mennesker et godt botilbud, forteller arkitekt Marit Justine Haugen.

Det ferdige prosjektet består av to nybygg i massivtre og transformasjon av Furuhuset, det eksisterende bygget på tomten. Oslo kommune ved bydel Alna disponerer 14 av de 35 boenhetene. Husleien ligger på 9500 for de minste toroms-leilighetene og 14500 kroner i måneden for de største treromsleilighetene. Leilighetene er utformet i tre størrelser, med et gjennomsnittsareal på 45 kvm.

Boligbønn om klima

– Vi ville jobbe med U31 på grunn av tre ting. Det ene er ambisjonen om boligkvalitet og hvordan husene fungerer teknisk. Det andre er hvordan man lever i boligen og det sosiale fellesskapet. Det tredje er at det er et miljømessig forbildeprosjekt og en total reduksjon av CO2 med 50 prosent.

Kravene som ble satt forpliktet arkitektene til et “no nonsense” dypdykk, forteller Haugen. 

– Oppmerksomhet overfor klimavennlig byggeri trigger disiplin og objektivitet og det innebærer at man innordner seg en standard som forbyr påfunn. Dessuten driver vår byggherre Betanien med diakoni, de er sympatiske, bryr seg om mennesker og det er fint å se. 

Haugen og partner Dan Zohar ble bedt om å presentere vinnerutkastet på et styremøte hos Betanien i tidlig fase. Møtet ble startet med en bønn.

“Som sekulære jøder begynte Dan og jeg å kaldsvette.”

– Som sekulære jøder begynte Dan og jeg å kaldsvette, men det var fint å høre på, fordi de ba om alt vi egentlig ønsket oss av et arkitekturprosjekt: kvalitet, fellesskapsløsninger og fremtidsrettet tankegang. 

For å sikre miljøvennlige bygg, har Haugen/Zohar blant annet satset på massivtre og kompakte bygg med arealeffektive leiligheter. Det er også innført en sammensatt løsning for energi- og varmekilder, med en kombinasjon av varmepumpe, solvarme, gråvanngjenvinning og solceller.

– Når har prosjektet vært utfordrende? 

– Det har hatt sine jevnlige små kamper. Mange vinnes, men noen tapes. Daglig driver vi med å balansere mellom det å bevare og det å tilføre, mellom å bygge nytt og reparere gammelt, mellom fokus på håndverkstradisjoner og det innovative, forteller Zohar.

– Et pilotprosjekt som Ulsholtveien 31, med en krevende geometri og høy miljøambisjon, innebærer en god del “nybrottsarbeid”. Prosjektet er gjennomført etter modellen “byggherrestyrte delentrepriser” og selv om prosjekteringsarbeidet ble gjort så grundig som mulig, var det mange avklaringer og løsninger som måtte tas underveis, sier han.

Dette krevde et bredt samarbeid mellom planleggere, leverandører og entreprenører.

– Balansegangen mellom nye løsninger og kjente løsninger måtte hele tiden avveies nøye. Den største utfordringen er kanskje det immaterielle laget i prosjektet: Hvordan dannes et godt bofellesskap?

Vil ha med bydelen og barna

Oppe på høydedraget foran Furuhuset, som nå er rehabilitert og huser ni leiligheter og et stort fellesrom med kjøkken i første etasje, er det utsikt mot Lillomarka over takene på de to nybyggene. De 27 leilighetene i massivtre er lagt i skråningen mot vest, og skjermer de felles grøntområdene for vind. Furuset Kulturpark er et populært parkanlegg mot sør, og den gamle pilegrimsleden mellom Oslo og Trondheim passerer i Ulsholtveien. Navnet Kirkehøy kommer av at det stod en kirke der på 1300-tallet.

– Ulsholtveien 31 er en collage av flere tidligere prosjekter, sier Zohar.

“Vi har hentet inn mye av det vi lærte i arbeidet med Trafoen på Torshov.”

– Flere temaer er med her: massivtre, transformasjon, fellesløsninger og miljøaspektet. Vi har hentet inn mye av det vi lærte i arbeidet med Trafoen på Torshov.

Trafoen er en gammel transformatorstasjon i gårdsrommet til et bygårdskvartal på Torshov hvor Haugen og Zohar selv bor. Sammen med de andre beboerne i bygården rehabiliterte de bygget til å bli et fellesrom som alle beboerne kan disponere. Fellesrommet i Furuhuset har samme funksjon som Trafoen, et disponibelt rom for variert bruk.

Beboerne har også felles hage med matplanter, felles vaskeri og sykkelverksted. 

“Mennesker trenger nærhet, tilhørighet og identitet, og vi vil være stolte av å være en del av et fellesskap.”

– Våre sosiale mekanismer er de samme som for 2000 år siden. Vi mennesker trenger nærhet, tilhørighet og identitet, og vi vil være stolte av å være en del av et fellesskap. Det å tilrettelegge for fellesløsninger der møter mellom beboere kan finne sted, har vært i fokus gjennom prosessen, forteller Zohar. 

– Sykkelverkstedet må driftes av noen, og det kan gjerne være beboerne. Vi vil ha med bydelen og det er viktig å få med barna. Det er barn som skaper felles tilhørighet til et slikt sted.

Betanien har også inngått en avtale med bildelingstjenesten Bilkollektivet.

– Fellesarealet i Furuhuset kunne hatt plass til to leiligheter til, men ideen om et fellesrom appellerte til byggherren. Betanien er ikke profittorienterte og det er veldig i tråd med våre tanker om boligsosial velferd, sier Zohar.

Groruddalen-kibbutz

Ønsket om å skape fellesarealer har også bakgrunn i Haugens oppvekst i kibbutz, en type israelsk bofellesskap som ofte er sentrert rundt landbruk eller industri. 

– Jeg er oppvokst i en kibbutz nær Jerusalem og derfra har jeg mange gode minner. Opplevelsen av fellesskap og trygghet er en ting, en annen er hvordan mennesker omgås, deler og lever sammen, sier hun.

I kibbutzen Haugen vokste opp i var det en sirkulær plen der alle barna lekte om kveldene. Den var omringet av spisesal, bibliotek, vaskeri og boliger. Alle innganger henvendte seg ut mot plenen.

– Det gav en trygghetsfølelse. Ulsholtveien 31 er organisert litt på samme måte. Et stort solfylt fellesareal som omringes av alle boliginnganger og felles terrasse. En annen ting jeg husker fra kibbutzen er trapper. Brede betongtrapper å sitte på, leke i, spise frokost på eller ha utendørs klasserom i. Ulsholtveien 31 har mange varierte trappetyper. Felles for alle er at de inviterer til opphold.

Skal ikke koste skjorta

– Trafoen lagde dere i deres egen bakgård. Det virker som om dere i stor grad lever på den måten dere bygger. Hva er deres boligfilosofi? 

– Ja, det går en rød tråd mellom det vi tror på og det vi tegner, sier Haugen.

– Men én ting er å bygge for seg selv. Det er en annen ting å tegne for andre. En viktig fellesnevner er at god boligarkitektur skal bli opplevd av folk flest og ikke bare pengesterke folk. Vår filosofi er at en god arkitekttegnet bolig ikke trenger å koste skjorta. Det gir oss interessante diskusjoner med våre byggherrer som for eksempel “hva er kvalitet og hvordan måles det?” og litt flåsete sagt “hvor få kvadratmeter kan man bo på og likevel være lykkelig?” 

– Dere har hatt flere prosjekter med en politisk undertone. Er det et bevisst valg?

– Ja det er det. Livet er for kort til å tegne prosjekter som ikke kan dytte samfunnet noe fremover, sier Haugen, som trekker fram et sitat fra den avdøde journalistveteranen Kåre Valebrokk:

– “Vi har bare én oppgave: Å skjære en tynn skive av samtiden og holde den opp mot lyset”. Det samme kan vi si om vårt fagfelt. Faget vårt bør ha en edruelig tilnærming til sin kontekst og gi formsvar til samfunnsrelevante spørsmål. I tillegg er det viktig for oss å få til mye av lite. Det er en undervurdert øvelse i et land som drukner i velstand. 

Kanskje er også noe av grunnen til det politiske perspektivet at de begge har vokst opp i Midtøsten. Der får du politikk til frokost, lunsj og middag, forklarer Zohar.

– Når venner og familie ringer fra Israel så starter samtalen alltid med et politisk vorspiel, sier han.

Pils-kritikk 

– Får dere kritikk?

– Ja, det gjør vi. Den kommer gjerne etter noen øl med arkitektkollegaer. Noen spør “hvorfor driver dere med kunstprosjekter”? Jeg har fått høre at det ikke er relevant og det er jo bare dumhet, sier Haugen. 

– Vi mener at kunstprosjekter i offentlige rom er uttrykk for en demokratisk tanke som hevder alles rett til å oppleve kunst, sier hun. 

Haugen har en kunstfaglig master fra Kunsthøgskolen i Oslo og studerte også ved Bezalel Academy of Art and Design i Jerusalem. I ti år har arkitektkontoret tegnet kunstprosjekter i det offentlige rom. Mange av dem har de også vært med på å bygge.

– Arkitekturstudiet ga meg en dose ingeniørkunst, en dose med kunsthistorie og byutvikling og en dose estetikk og formgivning. Kunststudiene drillet meg i å miste kontroll, forteller Haugen og utdyper:

“Vi lever i et kontrollsamfunn der det å være ute av kontroll alltid får en diagnose.”

– Den spanske kunstneren Goya blåste innimellom ut lyset på atelieret sitt mens han malte for å utfordre sine egne vaner i forhold til paletten sin. Det er en fin historie, for fravær av kontroll er en viktig øvelse. Vi lever i et kontrollsamfunn der det å være ute av kontroll alltid får en diagnose.

Færre kvadratmeter og mindre lån 

– Jeg tenker at vi trenger mange flere boliger som U31, slik at fellesskap og miljøvennlighet ikke blir forbeholdt de med mest midler. Hvordan får vi til det? 

– Ulsholtveien 31 er et forbildeprosjekt og det første ferdigstilte boligprosjektet i FutureBuilt-programmet. Det trengs flere slike initiativer. Det finnes mange konvensjoner, og de må utfordres. Vi opplever gjerne at vi har fine diskusjoner om disse temaene med byggherrer, selv om det ikke alltid gir resultater. For å få med flere i diskusjonen trenger vi gode eksempler på bygg og uteområder, særlig i Groruddalen, sier Zohar.

Arkitektparet tror vi er på vei mot en endring.

– Det kom en utvikler til oss som solgte hyttetomter på Geilo og lurte på hvorfor han ikke fikk solgt dem. “Hva er det småbarnsfamilien vil ha i dag?” Svaret er at flere ikke vil ha så store hytter på fjellet. De ønsker færre kvadratmeter og mindre lån – så enkelt som det, sier Zohar.

Å bygge miljøvennlig er dessuten også et spørsmål om hva miljøvennlighet er, påpeker han.

– Sosial bærekraft går for eksempel ikke inn i energikalkylen. Men det er en form for miljøvennlighet det også.

For å få et nærere forhold til det de bygger, prøver Haugen og Zohar å bryte ned distansen på byggeplassen.

– Vi tar på oss snekkerbukse og blir med på å bygge. Vi har gjort det på flere prosjekter, også i Ulsholtveien 31. Det bryter noen barrierer og setter oss i samme båt som utførende. Vi opplever stor respekt for faget vårt på byggeplassen, sier Haugen.

Om Ulsholtveien 31 blir vellykket, vet man først om noen år.

– Men det er kanskje vanskeligere å bygge fellesskap i et prosjekt hvor det er leietakere og ikke eiere. Her kan gjennomstrømmingen bli større, sier Zohar. 

Woody15 ble satt opp som en paviljong i massivtre-elementer i forbindelse med Oslo Åpne Hus i september 2014. Dette er første prototype utviklet i massivtre – utformet for å tilpasses produksjonslinjen til den nyetablerte massivtrebedriften Massiv Lust AS i Sogn og Fjordane. 

I 2004 tegnet jeg en litt større hytte, Woody35, og siden 2010 har jeg under­søkt mange muligheter for å få den industrielt produsert. Woody15 er en mindre variant av samme konsept. Bakgrunnen har vært ønsket om å tilby arkitektur som produkt, med utgangspunkt i en kompakt løsning og presis og rasjonell bruk av tre (og arkitekt). Jeg har også ønsket å undersøke hvorvidt massivtre kan tilføre arkitekturen estetiske, tekniske, rasjonelle, økonomiske og miljøvennlige kvaliteter.

Woody15 er en ettroms hytte, med store glassdører som åpner for landskapet utenfor. I forbindelse med Oslo Åpne Hus 2014 fikk hytta stå i Lillo­marka i tre dager. Den måtte reises med en byggemetode som gjorde den lett å sette opp og lett å ta ned. Jeg så dette som en fin mulighet til å prøve ut massivtre som hovedmateriale. Ved bruk av fysiske modeller, ble Woody15 prosjektert til å bestå av 29 elementer i massivtre. ­Massiv Lust produserer elementer med maks bredde på 1,20 m og alle elementer ble nøye proposjonert utifra prosjektets skala og med et mål om mest mulig håndterbare elementer. Elementene ble heist på plass av kranbil og skrudd på plass av tre montører i løpet av åtte timer.

Woody15 ble demontert på en etter­middag etter visningshelgen i Oslo, og er nå gjenreist som nytt visningsrom for arkitektur og massivtre på en ny tomt i Vikaneveien 68 utenfor Fredrikstad. Monteringen andre gang tok tre timer.
Woody15 er en ettroms Woody - uten kjøkken, bad eller elektrisitet, med en liten vedovn som varmekilde. Woody15 kan stå som et anneks til en annen bygning – eller stå alene med utekjøkken og utedo. Vinduer og dører er malte trevinduer fra Nordvestvinduet med en gjennomsnittlig u-verdi på 1,25 W/K.

Massivtrekonstruksjonen skal vindtettes og kles med en værhud av utlektet ubehandlet granpanel, vokst på 700 meters høyde i Valdres, produsert og levert av Begna Bruk. 

U-verdi på massivtreveggen varierer med luftfuktigheten utenfor. Med en stabil temperaturforskjell på en grad mellom ute og inne har veggen en u-verdi på 1,0 W/K.

I landskapet ved Heggedal står Kistefossdammen Barnehage som et skulpturelt plussenergi-bygg med sine markante takformer. I prosjektet har det vært viktig for oss å tilpasse bygningens arkitektur og volum til landskapet og bebyggelsen i området. Barnehagens tre avdelinger er brutt ned og forskutt i forhold til hverandre for å tilpasse bygningen til topografien. Bygningen er organisert i et sammenhengende volum, som skaper gode muligheter for aktiviteter på tvers av barn og ansatte, og som samtidig sikrer en energieffektiv og kompakt bygning.

Barnehagen er en del av FutureBuilt-programmet. En av de sentrale utfordringene i prosjektet viste seg i prosjekteringsfasen, hvor vi skulle innfri ambisjonene om CO2-reduksjon. Vi måtte derfor gå fra et tradisjonelt trehus med betongfundament til et fullblodstrehus med punktvis fundamentering og trebasert terrengdekke, hvor “takhattene” er laget av prefabrikerte massivtreelementer (CLT).

Vi har valgt enkle materialer til barnehagen, som er kledd med gran som over tid vil patinere og fremstå sølvgrå. Fasaden har vinduer innrammet i galvanisert stål. De store vinduene i barnehøyde skal skape en tett relasjon mellom ute og inne, og trekke dagslyset langt inn i huset for å sikre optimale dagslysforhold. 

Bygningen er oppdelt i tre avdelinger: En for små barn, en for store barn og en fleksibel avdeling, som gir barna mulighet til å utvikle seg i et individuelt tempo. Her er interiøret organisert som en liten landsby med gater og torv, som utgjør et univers for barna. Kroker, nisjer og rom i barneskala skal stimulere nysgjerrigheten og lysten til å gå på oppdagelsesferd.

“216 solcellepaneler gjør at bygget er mer enn selvforsynt med energi.”

“Takhattene” skaper gode forutsetninger for et godt inneklima, god akustikk og naturlig ventilasjon i fellesrommene. I samspill med fasadevinduene skaper vinduer i takformene ekstra gode dagslysforhold. De geometrisk optimerte sydvendte takformene har 216 solcellepaneler, som gjør at bygget er mer enn selvforsynt med energi. For å sikre optimal utnyttelse av solen har vi skapt et forskutt volum, hvor alle vinduer og takkomponenter er plassert slik at de ikke skygger for hverandre.

12. mars 2018: Boligprosjektet i Ulsholtveien 31 av Haugen Zohar Arkitekter stikker oppskriftsmessig av med prisen for Årets Trebyggeri 2017, delt ut av Treteknisk og Trefokus i samarbeid med Byggeindustrien. At vinneren var nominert sammen med Nye Romsdal VGS av Hus Arkitekter/ Kosberg Arkitekter var heller ingen stor overraskelse. Mer uvanlig var det imidlertid at et ordinært, kommersielt lagerbygg fra Østfold var den tredje konkurrenten i finale-heatet. 

Lager 12 er tegnet av Sarpsborg kontoret BAS Arkitekter. Det er verdt å merke seg når et lagerbygg blir nominert til en slik byggepris, og det er heller ikke vanlig at Arkitektur N bestiller omtale av prosjekter med dette funksjonsprogrammet. Det er altså med betydelig nysgjerrighet vi legger turen til Fredrikstad for å ta prosjektet nærmere i øyensyn.

Et vink til tradisjonelle industribygg

I januar 2017 flyttet transportselskapet Nor-Lines AS inn i nytt bygg, eid av Borg Havn IKS, i Fredrikstad. Lager 12 er et 10 800 kvm stort lagerbygg tilpasset havnedrift, med tilhørende administrative lokaler, og ligger på kaikanten på Øra, et industriområde ved Glommas utløp. Stedet karakteriseres av moderne industriarealer, der veier og asfalterte flater tilpasset varetransport danner mellomrom i en spredt bebyggelse. Bebyggelsen er variert, men bærer preg av at de siste tiårenes industribygg er formet etter funksjon og økonomi og uten arkitektoniske ambisjoner. Det enkleste alternativet for Borg Havn hadde vært å oppføre noe lignende, en stålkonstruksjon med yttervegger i paroc-elementer. I stedet ble det valgt å bygge i tre, og med ambisjoner om å gi prosjektet en utforming og artikulasjon som henviser til eldre lager- og industribygg langs Glomma. 

Prosjektet betegnes som et av Norges største trebygg. Bæresystemet består av søyler og fagverksbjelker i limtre, og ytterveggene er utført i massivtre. Bæresystemet gjorde det mulig å få tett bygg tidlig, slik at støp av betonggulvet kunne foregå under tak. Elementbyggeriet muliggjorde en svært kort byggetid, grunnmuren ble støpt i oktober 2016, og i januar 2017 flyttet brukerne inn. Selv om det var miljøhensyn og ikke det økonomiske aspektet som fremmet bruken av tre, ble kostnadene lave nok til at massivtre ble et aktuelt  alternativ. Dette spesielt grunnet den enkle oppbygningen av yttervegger, i rent massivtre, uisolert og uten kledning.

Grovt, praktisk – og vakkert

Prosjektets formål var å samlokalisere Nor-Lines AS sine lokaler til havnen på Øra. Bygget inneholder i hovedsak to funksjoner: en administrativ del over to plan og to lagerhaller som utgjør størsteparten av volumet. Bygget er gitt en samlet, rektangulær form, som likevel er underdelt, slik at både funksjonene og konstruksjonen kan avleses i fasadene. 

For mest mulig effektiv bruk av lageret, er gulvet gitt en jevn skråning fra kai-nivå, der varer lastes fra båt, til en høyde på 1,2 meter i motsatt ende, hvor varene kjøres i lastebil. Det enkle grepet uten mindre ramper og inndeling gir et stort sammenhengende arbeidsgulv med en særdeles god fleksibilitet og logistikk. Konstruksjonen i lagerhallen er synlige limtresøyler og fagverksbjelker, som på det meste spenner 21,8 meter. Det store rommet, den utstrakte bruken av tre og det at alle komponentene - TRP-plater i taket, nedløpsrør og sprinkleranlegg - er synlige, gjør rommet skikkelig flott. Detaljeringen er grov, skruer og stålplater er godt synlig, og det er ingen grunn til mer forfinet detaljering all den tid komponentene tåler den røffe behandlingen de kan bli utsatt for. 

”En utfordring for prosjekter i massivtre er behovet for gjennomarbeidede detaljer for materialmøter og komponenter.”

Administrasjonsdelen har et gulvnivå som korresponderer med gulvet i hallen, 1,2 meter over kai-nivå. Dette gjør at man får et ekstra høyt og romslig inngangsparti, som er plassert sentralt i administrasjonsdelen og gir kontorene mot elven god oversikt over arbeidene på kaien. Organiseringen er enkel og oversiktlig og gir fine romlige kvaliteter, spesielt i andre etasje mot elven, der felles spiserom og møterom er plassert. Yttervegger og bærevegger langs korridoren er i trehvitt massivtre, kontrastert med en rødoransje farge i trappen. Det er bra kvaliteter i denne delen av bygget, men detaljeringen med synlige føringer, som fungerer godt i et røft lokale som lageret, gir et litt for rotete og tilfeldig preg her. En utfordring for prosjekter i massivtre er behovet for gjennomarbeidede detaljer for materialmøter og komponenter. Man kunne ønsket seg en annen løsning enn hvite plastkanaler for elektriske føringer, og kanskje en annen himling enn systemhimling med T-profiler. Likevel er rommene behagelige og organiseringen ser ut til å fungere godt.

Fasadene er i eksponert massivtre med stående lekter over elementskjøtene. Alle andre elementer, som vinduer, dører og porter, har svart detaljering, noe som skaper en fin kontrast til overflaten i tre. Massivtreet gir en rolig og homogen overflate som det likevel er liv i. Fasaden mot elven er den mest artikulerte, med glass- og aluminiums-front i administrasjons­lokalene, etterfulgt av saltaksgavler langs transport- og langtidslageret. For besøkende fra land er dette den minst eksponerte siden, men fra elven og boligområdet på motsatt bredd er dette en viktig fasade, og formen spiller på historiske saltaksgavler i havnen lenger nord. 

Forsøksbygg for miljøfordeler ved ­massivtre

Samferdselssektoren har flere fokus­områder for å få til en mer bærekraftig og miljøvennlig drift. Det blir særlig lagt vekt på mer miljøvennlige løsninger innen transport og drivstoff, men valg av byggemateriale er også en viktig komponent. 

Valget av tre som byggematerialet i Lager 12 er et resultat av påtrykk og markedsføring fra organisasjonen Trebruk. Gjennom konkrete byggeprosjekter ønsker Trebruk å øke kompetansen på tre som konstruktivt materiale. I Lager 12 er de tekniske løsningene konvensjonelle, administrasjonslokalet har aggregat på loftet og varmes med radiatorer. Det er fortrengningsprinsippet som er miljøfaktoren i prosjektet, da bruken av tre kutter bruken av stål og betong. Som forbildeprosjekt er ambisjonen å alminneliggjøre massivtre som materiale, noe som igjen kan føre til bedre betingelser for produksjonen i Norge. Selv om massivtre ikke lenger kan sies å være nytt, har det til nå ikke vært bærekraftig for norske bedrifter å satse på produktet. Prosjekter som dette, med store kvanta av like elementer, vil kunne gi et volum til produksjonen som gjør den mer lønnsom og attraktiv. Alminneliggjøringen kan snu inntrykket av massivtre som dyrt og for spesielt interesserte, slik at det er et produkt som bidrar til norsk økonomi, samtidig som miljøaspektet ivaretas.

”Som forbildeprosjekt er ambisjonen å alminneliggjøre massivtre som materiale, noe som igjen kan føre til bedre betingelser for produksjonen i Norge.”

Bruken av massivtre i yttervegger har gjennomgått en prosess fra en konvensjonell tankegang, hvor dampsperren fremdeles var en viktig komponent, til en forståelse av treets iboende evne til å ta opp og slippe ut fukt, noe som har gitt diffusjonsåpne løsninger. Massivtrevegger uten isolasjon, som i dette prosjektet, tilfredsstiller ikke kravet til u-verdi for yttervegg (U= 0,22) og det er derfor nødvendig å isolere elementene. Ytterveggene i Lager 12 er allikevel ikke isolert, i kontordelen består ytterveggene av 250mm massivt tre, som gir en u-verdi på 0,35. Gjennom byggets første år foretas det målinger av temperatur og fukt på utvalgte steder, for å se hvordan inneklimaet faktisk er. Resultatene av disse målingene foreligger ikke ennå, men tilbakemeldinger fra de ansatte tilsier at resultatet vil være tilfredsstillende. 

Et positivt resultat av målingene av inneklima og energibehov kan påvirke generell byggepraksis og gi massivtre ytterligere fordeler, fordi det forenkler byggeprosessen når kun ett materiale benyttes i en yttervegg. Man kan se for seg en sammenligning av massivtre og laft, som allerede kan fravike fra generelle krav. Eksponert laft har imidlertid vært vanlig i tørt innlandsklima, mens laftekassene langs kysten helst har hatt kledning. Lager 12 er svært eksponert for fukt og saltvann, og mangel på kledning gjør detaljering rundt vinduer og porter mer sårbart. Dette kan bli et svakt punkt for byggets verdi som forbildeprosjekt over tid.

Forbilder tar sjanser

Prosjektet har hatt flere gode hjelpere på veien, blant andre ”Tre og samferdsel” et program under Innovasjon Norge og Trebruk AS. Deres promotering av tre som materiale har vært essensielt for byggherrens valg. I motsetning til de fleste andre bygg med miljøfokus, er det andre aktører enn byggherren som har vært pådrivere for miljøambisjonene i dette prosjektet. Det er derfor kanskje ikke så rart at prosjektet, som gjennom prosessen har fått et ganske høyt ambisjonsnivå, likevel glipper litt i den siste detaljeringen. 

Lager 12 i Borg Havn blir lagt merke til og er et foregangsprosjekt som kan bidra til økt bruk av tre i andre lignede prosjekter. Pris er en viktig faktor for å fremme bruken av tre, og det kan derfor virke unødvendig og jålete å kritisere detaljeringen i et slikt prosjekt. Samtidig skal god detaljering ikke bare ha estetisk verdi, men også ivareta bygningstekniske krav. Et prosjekt som ligger an til å bli et viktig referansebygg bør ha en sikker detaljering som kan bidra til at praksisen endres. Uansett er det et spennende og fint prosjekt. Det er en svært positiv opplevelse å møte et industribygg med ambisjoner, både miljømessig og arkitektonisk, og skal praksis endres må man også ta en sjanse.