Nr. 4 – 1996

Lengslenes jaktmarker

Byggeskikk, dette begrepet som alle og en­hver tar i sin munn og ilegger sin egen betyd­ning, har ligget som en tåkesky over den nor­ske arkitekturen i noen år nå. Forsøk på å få til oppklaring har heller ført til spredning av enda mer tåke enn bedring av sikten.

Oftest har har denne jakten på bygge­­skikk dreiet seg om forsøk på å oppnå sjele­fred ved å trekke med seg og repro­dusere visuelle bilder fra ens egen nære fortid. Romantiserte bilder uten fattigdom, knapp­het, søle og lukter. Videre har ønsket om en byggeskikk først og fremst tatt ut­gangspunkt i slott, kirker, offentlige byg­ninger eller bolig­hus for de bemidlede, mens fabrikker, verk­steder, naust og enkle boliger er utelatt. For­bildene har fortrinns­vis vært fra slutten av forrige århundre eller begynn­elsen av dette, og har gjerne hatt et preg av importert for­dums prakt. Kan dette byggeskikksvermeri ha sitt ut­spring i andre lengsler enn higen etter skjønnhet? Kan det være en lengsel etter en annen tid og en vernet plass i samfunns­hier­arkiet? Kan det være en drøm om å være trygt forankret i en tid som er fjern nok til å være på avstand, men ikke så fjern at den er skremm­ende? Nostalgi (i leksikon definert som sykelig lengsel etter fortiden) har vært, og er til dels, på moten. Men det spørs om ikke også nostalgien blir ganske triviell etter hvert som de nye gamle formene mister nyhetens interesse. Det er krevende å skulle være både gammel og ny på én gang. Vi ser allerede nå at kretsingen om tiden omkring slutten av forrige århundre eller begynnelsen av dette hos noen skiftes ut med funkisnos­talgien. Dette er i alle tilfeller et svært kort tidsrom å granske sine røtter i, sett i forhold til at det har vært mennesker (Homo sapiens) på kloden i 300 000 år. Menneskenes boset­ting strekker seg for øvrig over bare en brøk­del av den tid dyrene har hatt sine boliger.

Arkitekter har nå hatt med seg sine kalkerpapirruller ut i den nære fortid og sam­vittighetsfullt kalkert av den minste detalj på leting etter en byggeskikk. Nærterrenget er saumfart på kryss og på tvers. Men enn om kalkerpapirrullen ble lagt til side, det histor­iske og geograf­iske granskingsfelt ble utvidet, og man kom seg bak fasadene? Da kunne det kanskje komme til syne ikke bare én bygge­skikk, men mange byggeskikker. Gjennom studium av denne uendelige rikdommen ville forhåpentligvis bygg­verkenes indre logikk og prosessene som inspirerer byggeskikkene kunne bli blottlagt. Kanskje arkitektene til og med kunne finne sin egen plass i historien og geografien, og få et aktivt forhold til omgiv­elsene istedenfor passivt å kopiere utvalgte elementer fra den relativt nære fortid.

Bjørn Larsen