Nr. 5 – 1997

Et lærestykke

Når en står foran Panteon i Roma kan en ikke unngå å undre seg over hvilket inntrykk dette byggverket som nybygg måtte gjøre på sin samtids mennesker da det sto ferdig for over 1800 år siden. Dette bygget må ha vært et brudd med den eksisterende bygningsmassen i området, og hatt en avansert byggeteknikk. Men samtidig avspeilet dette tempelet for alle guder også tidens bilde av universet, med kuppelen som himmelhvelvingen over menneskene, og det store hullet opp til den store himmel der gudene bodde. Slik sett skulle en tro det må ha vært et bygg av sin tid, at prosjektet plasserte seg som noe av det ypperste innen byggekunst, og kunne betegnes som det en i dag kaller «the state of art«.

Det kan umulig ha vært noen form for folkelig motstand mot Panteon, til tross for den avvikende og uvante utforming. Det ville rett og slett være utenkelig. Gallupundersøkelser ble ikke praktisert. Det var sikkert ingen som kunne komme på tanken om det en gang. Det lå ikke i tiden. Den som måtte oppvigle til protest kunne trolig risikere å få rollen som menneske i en ulik kamp mellom menneske og løve på en arena foran tusenvis av tilskuere.

Når en i dag står i Panteon er det lett et øyeblikk å glemme at vi ser historien med vår tids briller. Vi betrakter det som et storartet arvestykke, og skjønner at det hverken bør eller kan glemmes og gjemmes unna. Bygget er blitt stående på læreplanen i historiens skole, men læreplanen sier ingenting om hva slags lærdommer vi bør trekke ut. Det må vi finne ut av selv.

Som arkitekt kan en naturligvis beundre og kopiere Panteons utforming. Det ville vel være det mest bedagelige, men likevel et begrenset lærestykke. Det store lærestykket ville være å gripe den formen for forankring i sin samtid som dette bygget må ha hatt.

Bjørn Larsen