Nr. 7 – 1997

Varsko her!

For noen tiår siden var det en daglidags foreteelse å høre rop fra byggeplassene. Det var skytebasen som ropte: «Varsko her! Fyr her!» Han hadde en spesiell måte å rope på som bar langt. Så – etter noen minutter – ett eller flere dumpe smell. Noen ganger også etterfulgt av en skur med småstein som slapp gjennom dårlig sikrede sprengningsmatter. Det var varskoropene som signaliserte at landet ble bygd. Alle visste det – bevisst eller ubevisst. Prosjektene der det sprengtes hadde en innbyrdes sammenheng som alle kjente til.

Også i dag sprenges det. Ikke bare terreng, men også bygninger sprenges. Det sprenges og bygges mer enn på lang tid. Men vi overhører varskoropene fra sprengningsbasen – selv når ropene er der. Og vi snakker ikke lenger om landet som bygges, men om det enkelte bygg som reises. Vi vet dessuten at intensjonene ikke lenger er å bygge for evigheten. Byggverkene forholder seg ikke i samme grad og på samme måte til samfunnet som tidligere. De innbyrdes sammenhengene er blitt vanskeligere å få øye på.

Gradvis og nesten umerkelig veves vi inn i det globale forbindelsesnettverket. De største internasjonale firmaene og organisasjonene i verden har i dag budsjetter større enn mange nasjonalstaters. De utgjør et globalt nettverk uten noe sentrum, og brer seg som overlappende strukturer på kryss og tvers over nasjonalstatenes grenser. Firmaer og organisasjoner som sikkert eksisterer i dag, eksisterer bare trolig i morgen og kanskje i overmorgen. Allianser eller kriger mellom dem kommer og forsvinner. Navnene skifter. Formålene skifter. Lederne skifter. Fornyelsene avløser hverandre. De gradvise endringene har etter hvert blitt til et nytt landskap med nye og fremmede strukturtrekk.

Det er denne flyktigheten, med raske forskyvninger i maktforhold og betydning vi er nødt til å forholde oss til. Innen arkitekturen stabler temaene seg på hverandre uten klar innbyrdes sammenheng, slik det også kan virke i dette nummeret av Byggekunst. Det er krevende å leve med en tilsynelatende mer oppdelt virkelighet og samtidig beholde bildet om et helhetlig og forutsigbart samfunn med de kjente kriterier. Man later likevel i det lengste som om det er en forbigående forvirring man er inne i, og at den oppdelte virkeligheten vil falle på plass i vante folder av seg selv. Men tilstanden går ikke over, og til slutt kommer det til et punkt der alle og enhver ser at bildet ikke lenger ligner virkeligheten. Da begynner jakten på en ny forståelse og et nytt bilde, eller på en mer akseptabel virkelighet. Og jakten går da enten opp på det velkjente og trygge loftet, eller ut i det nye forvirrende, utrygge landskapet. God jakt.

Bjørn Larsen