Nr. 1 – 1999

Luftslottet

Jeg har fått meg fortalt at det rundt kloden til ethvert tidspunkt befinner seg over en million mennesker i fly oppe i lufta. Det vil si en folkemengde langt større en noen by her i landet, en glemt millionby av en helt annen karakter enn byene på bakken. Den er uten det vi vanligvis kaller et historisk senter, og er i stadig endring. I løpet av noen få timer blir størsteparten av befolkningen skiftet ut. Hvert fly har sin bane, men er likevel en del av det samme system. I flyplassenes kontrolltårn verden over sitter flygeledere og koordinerer det hele på et felles språk, engelsk. 

Når flyene når sine havner, finnes det på hvert sted et apparat som betjenes av mange mennesker. For Gardermoens tilfelle representerer flyenes havn en liten by med over 10 000 arbeidsplasser, men uten permanente boliger. Her finner vi butikker, restauranter, barer, cateringvirksomhet, fortolling, spedisjonsfirmaer, brannstasjon, politistasjon, flyplassadministrasjon, parkeringsanlegg, hotell og mange andre virksomheter. Slik er situasjonen vanligvis på flyplasser over hele verden. Til og med internasjonale møter og konferanser holdes av bekvemmelighetshensyn eller sikkerhetshensyn på de store flyplassene. Dersom vi i tillegg regner med tilbringertjenestenes omfang, ser vi konturene av et system av gigantformat. Dette systemet frakter og betjener på verdensbasis mange millioner mennesker hver eneste dag, forbruker store mengder brennstoff, mat og varer, og produserer avgasser og avfall i meget stor skala. Bare på Gardermoen regner planleggerne med at det i det første driftsår vil være ca. 13 millioner passasjerer som vil komme til å benytte den nye flyplassen. Antallet ventes å stige i årene som kommer. 

En kan spørre seg selv hvor omfattende et slikt system kan bli, eller om det noensinne vil nå til sine yttergrenser. Et slikt spørsmål er trolig fåfengt, for erfaringsmessig har det lite for seg å se framover ved bare å framskrive dagens utvikling. I amerikabåtenes glanstid representerte også disse en struktur i vekst, en vekst man ikke stilte spørsmål ved varigheten av. De store rederiene kaptes om å bygge de største og fineste båtene. Men nå er det ingen som lenger står langs kaikanten og venter på at de transatlantiske passasjerene skal stige i land etter ti dager i sjøen. De gamle amerikabåtene går i cruisefart med turister uten mål, og skipsverftene er for lengst bygd om til kjøpesentre. Nå flyr vi. 

Bjørn Larsen