Nr. 6 – 2000

Ekshibisjonist på vegene av andre

Når du er arkitekt for en utstilling, ligger det i sakens natur at din arkitektoniske løsning skal bære fram utstillingens innhold. Interessen skal fanges direkte gjennom en visuell uttrykksform, uten innfløkte forklaringer. Du kan gjennom arkitekturen la utstillingen skrike, rope, tale, hviske eller mime for å oppnå oppmerksomhet. Men en utstilling kan skrike så høyt eller hviske så innsmigrende den vil, uten å bli registrert som annet enn en masete eller likegyldig støykilde. Din utfordring ligger i å bidra til at utstillingen unngår å havne i inntrykkenes søppelbøtte, i et deponi for likegyldige tanker og framstillinger. Du må også makte å fange tilskuerens interesse og trenge gjennom det moderne menneskes nødvendige filtrering av den overveldende daglige inntrykksmengde. Det kreves en lyttende arkitekt, men likevel ikke en som ikke fortaper seg selvutslettende i utstillingens tema. For arkitektoppgaven er å anrette utstillingen, og nærmest servere den på et fat. På den ene siden skal du som arkitekt både henlede oppmerksomheten på det som skal stilles ut, og på den annen side skal arkitekturen ha et forhold til selve utstillingen. Arkitekturen skal bære utstillingen, og utstillingen skal la seg bære av arkitekturen, og dette krever en finstilt balansegang med hensyn til uttrykksformen. Arkitekturen skal inngå i utstillingen, og utstillingen skal inngå i arkitekturen i en form for symbiose. Denne symbiosen kan oppstå gjennom formal harmonisering så vel som bevisst kontrast. 

En utstilling er et offentlig anliggende. Arkitekten får i denne byggeoppgaven gjennom sin arkitektur legal anledning til å være ekshibisjonist, men må være bevisst på å vise fram noe annet enn bare sitt eget selvbilde. Hun eller han skal fungere i den krevende rollen som ekshibisjonist på utstillerens vegne. 
Bjørn Larsen