Nr. 1 – 2002

Intensjoner og sjenanse

Intensjoner er det man vil oppnå – ikke hva man selv mener å ha fått til. Heller ikke hva andre mener man har fått til. Det er både lov og bra å ha intensjoner. Å fortelle om sine intensjoner er ikke det samme som å skryte. Men ofte når arkitekter skal beskrive sine egne byggverk, unnlater de likevel å nevne sine intensjoner. 

Kan det komme av arkitektenes manglende evne til å beskrive sine intensjoner med ord? Kan det komme av at det er unødvendig å snakke om intensjonene? Kan det komme av arkitektene forveksler begrepene intensjoner, egenbedømmelse og selvskryt? Kan det komme av at intensjonene var der, men ikke ble realisert? Kan det komme av at de arkitektoniske intensjonene rett og slett har manglet?

Vi har sjekklister for alle mulige forskrifter, lover og regler. Vi har sjekklister for helse, miljø og sikkerhet. Men kan vi også tenke oss sjekklister for våre egne intensjoner? Lister som kan settes opp før prosjekteringen starter, og krysses av etterpå. Oppnådd eller ikke oppnådd. Lister som kanskje bare kan eksistere i hodene våre, lister som ikke engang myndighetene kan kreve å få innsikt i.

Slike uskrevne sjekklister ville sikkert være bra for både arkitektens eget selvbilde og for arkitekturen. Kan hende vi etter hvert også kunne driste oss til å fortelle omgivelsene hvilke problemstillinger vi arbeider med, og hva vi vil oppnå – dersom vi vil oppnå noe. Sjenansen må overvinnes – om den da ikke bare dekker over en gapende mangel på intensjoner.

Bjørn Larsen