Nr. 6 – 2002

Next

Arkitekturbiennalen i Venezia 8. september – 3. november 2002 har som tema «next». Følgelig kommer man til denne kjempemessige mønstringen med en viss forventning: Hva er det nye? Hvor foregår det nå?

Det er som å komme inn på sirkus, med artister som med største selvfølge står oppe på hodet på noen som igjen står oppe på hodet på andre og tilsynelatende ubesværet sjonglerer et imponerende antall baller eller tallerkener i lufta uten å miste dem eller gå i surr – eller med slangemennesker som vrir seg på de underligste måter uten å gå av på midten. Ikke nok med at disse arkitekturens ekvilibrister på utstillingen viser fram det som skal komme, men de gjør det med stor virtuositet – og deres arkitektur kan både tegnes, beregnes, kalkuleres og bygges. Men, så viser det seg at midt opp i all denne arkitektoniske veltalenheten finner vi prosjekter som verken ser vanskelige eller halsbrekkende ut. Også disse prosjektene bærer preg av å være utført med største selvfølge og tilsynelatende ubesværet. I spennet fra de fritt formete datatprosjekterte glasshudene i England, USA, Spania eller Frankrike til de enkle skurene fra Afrika, Venezuela eller Brasil finner vi hele tiden en omsorgsfull dimensjonering og detaljering.

Da kan det slå en at det ikke alltid er nødvendig å stå oppe på hodet på noen som igjen står oppe på hodet på andre mens de tilsynelatende ubesværet sjonglere et imponerende antall baller eller tallerkener, eller å være slangemenneske og vri seg på de underligste måter uten å gå av på midten. Arkitekturen kan også gjøres enkelt.

Bjørn Larsen