Nr. 1 – 2022

Da Henrik Bulls historiske museum ved Tullinløkka stod ferdig i 1902, hadde han ikke bare tegnet bygningen, men også innredningen og dekorative detaljer. Inn i dette miljøet flyttet man våre fremste kulturskatter og fornminner, stavkirkeportaler og kirkekunst. 

Og man kunne jo tenke at det var en mer enn stor nok utfordring å få disse to lagene av arkitektur til å fungere sammen. Men i 1979 ble det innført enda ett nivå med nesten like stor prominens, da vår fremste arkitekt i moderne tid, Sverre Fehn, fikk i oppdrag å lage en utstilling i den store middelaldersalen. Det hadde selvsagt vært utstillingsarkitektur også før det, men Fehn-utstillingen har allikevel en helt egen status, ikke minst i kraft av sin levetid på over førti år. 

I 2020 ble utstillingen tatt ned og først utpå høsten 2022 vil den nye utstillingen ARV, som Snøhetta har ansvar for, åpnes for publikum. Og jeg har en mistanke om at det først vil være i møte med Snøhettas utstillingsarkitektur at man vil forstå hvor definerende og singulær Fehns middelaldersal var. 

Og kanskje vil det også være en øyenåpner for hva slags potensiale som ligger i den lite omtalte delen av arkitekturfeltet som utstillingsarkitektur er og har vært.