Forsiden av dette bladet er bildet på den nye norske byen. Ikke slik den er, neppe slik den kommer til å bli, men på den kollektive ideen om hva den bør være. En idé som har eksistert i sin nåværende form i omtrent 25 år og som det har vært forbløffende stor enighet om. Og mange landskapsarkitekter, arkitekter og andre involverte kjenner seg nok igjen i coverskissen, tankene bak og standardfrasene fra diverse workshops knyttet til mulighetsstudier for norske byer og tettsteder:
«Blågrønne strukturer». «Knutepunkter». «Bærekraft, sosial og miljømessig». «Positive synergier». «Urbane kvaliteter». «Den blandede byen». «Kreative næringer». «Kulturakser». «Gåstrategier». Osv. Osv. De fleste av dere kan sikkert fylle på med dobbelt så mange buzzwords uten å tenke dere om. Og det er jo nesten rørende enighet om dette her – alle vil det samme.
Likevel er det, som vi alle har erfart, langt fra en skisse med tilhørende ønskeliste til en realisering av drømmen om den norske byen som urbant miljøfyrtårn. Og det fortærende er jo at årsakene er så komplekse. Fagfeltene våre, være seg landskap, plan, arkitektur eller interiør, er jo i dette storformatet uløselig vevd sammen med utviklingen av det norske samfunnet som sådan. Fra sysselsetting og økonomi og politikk i storskala, helt ned til matvaner, hobbyer og samlivsformer i den private sfæren.
Dermed sier det seg nesten selv at det vi kan gjøre med ett temanummer av Arkitektur N ikke er å finne svarene på hvordan ambisjonene i norsk stedsutvikling skal realiseres, men heller forsøke å skape et bilde hva som er status for feltet akkurat nå. Og vi gjør det gjennom en rekke tilnærminger. Fra å gjøre en casestudy på Skien og Grenlandsområdet, til å hente inn de beste hodene fra fagmiljøet på NMBU, og snakke med folk som arbeidet med å planlegge og bygge landet vårt før det var den naturbane byen som var den kollektive fellesnevneren for alle anstrengelsene våre.
Og særlig dette siste synes jeg er interessant. Det er alltid litt skummelt når folk blir for enige, særlig når det kommer til så komplekse ting som byutvikling. Det sier seg selv at ett svar og én standardtilnærming umulig kan være rett for alle steder. Og det å snakke med dem som tenkte og arbeidet på 60- og 70-tallet, mot en ganske annen politisk og faglig horisont, tror jeg er en berikelse og sunn korreks for alle oss som ikke engang var født på dette tidspunktet.
”Det er alltid litt skummelt når folk blir for enige, særlig når det kommer til så komplekse ting som byutvikling”
Det er lett å redusere denne fortiden til én virkelighet. Og siden det begynner å tynnes godt ut i rekkene av tidsvitner, har vi grepet sjansen mens vi fortsatt hadde den, og snakket med tre fagfolk som på hvert sitt vis har vært med å forme både de fysiske omgivelsene våre og det tankegodset som utgjør den arven dagens planlegging står i opposisjon til – og er en videreføring av.
Røyne Kyllingstad, Randi Klippgen og Hans Meyer, dette bladet er til dere!
Hvor grønn var min barndoms dal, intervju med Hans Meyer av Solveig Nygaard Langvad
De best lagte planer, intervju med Randi Elise Klippgen Bang av Solveig Nygaard Langvad
Livet mellom byene, intervju med Røyne Kyllingstad av Gaute Brochmann
Gaute Brochmann
Gaute Brochmann (f. 1980) er arkitekt MNAL og redaktør for Arkitektur N (fra desember 2017).