Offentlige prosjektstyring. Ikke-urbane idealer. Soneplan og adskilte funksjoner som norm: Forrige århundres planideologi reduseres lett til et kornete svart-hvitt bilde av alt vi ikke vil være i dag. Det er en farlig forenkling. Arkitektur N har snakket med tre mennesker som planla Norge – slik det er og slik det ikke ble.
Endringen fra etterkrigstidens sosialdemokrati til den liberale velferdsstaten vi i dag lever i, er så kompleks, med så glidende overganger, at det er umulig å sette opp absolutte kategorier om at før var det slik og nå er det sånn.
Rundt 1990 dukker det opp en privat eiendomsbransje. Boligsektoren er deregulert. Fra netto nedgang av Oslos befolkning på 80-tallet, varsler 90-tallet ikke bare starten på en eksplosiv vekst i hovedstaden, men en sentralisering av hele Norge. Vi får Brundtland-kommisjonen og bærekraft, knutepunkter og klimakamp.
Men når vi ser i gamle utgaver av Byggekunst, blir det som lett kan tenkes som knivskarpe skiller i hvordan vi planlegger både arealer og samfunnet som sådan straks mer utflytende. Interessen for byen og miljøbevisstheten løper tiår, ja hundreår tilbake. Og det som lett reduseres til før og etter, enten – eller, fremstår som evolusjon mer enn en serie brudd.
Men samtidig er det forskjell på planene bak Ammerud-blokkene fra 1960-tallet og utviklingen av Løren av i dag. Og er det virkelig så mye bedre det vi holder på med nå? Og hvordan skal man egentlig klare å lære noe av historien? I denne saken løftet vi blikket fra de gamle årgangene med fagblader og ristet av oss de forutinntatte forstillingene om hvordan ting er. I stedet satte vi oss ned og snakke med dem som faktisk var der, på 60- og 70-tallet, og planla landet vårt, med sine rullelinjaler og Rotring-penner.
Og det er ikke for tidlig. For dette er en utdøende rase. Og er glade for å kunne løfte dem frem og gi dem anledning til å dele av sine erfaringer og beskrive historien som den faktisk var, ikke bare slik den ser ut sett i bakspeilet.
Planer for Hamar-regionen i lys distriktsutvikling som nasjonal prosjekt. Fyllingsdalen i Bergen som ett, sentralt styrt planområde. Romsås som den siste, store drabantbyen. Dette er ikke bare historien om stedene, men menneskene som skapte dem.
Solveig Nygaard Langvads intervju med Randi Elise Klippgen Bang - De best lagte planer
Solveig Nygaard Langvads intervju med Hans Meyer - Hvor grønn var min barndoms dal
Gaute Brochmanns intervju med Røyne Kyllingstad - Livet mellom byene