Kvinnelige arkitekter på 1800-tallet

Som grunnlagsmateriale for mitt doktorgradsarbeid om arkitekturundervisningen ved Tegneskolen i Christiania, har jeg utarbeidet en oversikt over norske arkitekter utdannet før 1910. Her fremkommer det at åtte kvinnelige arkitekter ble utdannet på 1800-tallet – så jo, de fantes, men de var ikke mange.

Det kan hevdes at dette var kvinneskikkelser som gikk mot strømmen. Kvinner som tok bevisste valg for egne liv – kan hende forsaket de goder som samtiden ellers anså som en kvinnes rettigheter. Med bakteppe i den moderne arkitektprofesjonen har jeg sett nærmere på disse tidlige kvinnelige arkitektene: Deres liv, veier til utdannelse og arbeid.

Arkitektprofesjonen 

Den norske arkitektprofesjonen var i emning på 1800-tallet, med foregangsmenn som slottsbygningsintendant Linstow og stadskonduktør Grosch. Deres byggeoppgaver stod i nær forbindelse med nasjonsdannelsen. Andre halvdel av århundret ga også andre oppgaver, knyttet til fremveksten av det moderne samfunnet, og byenes industri- og boligbygging. 

Byggmestere var i mange tilfeller ansvarlige for byggeoppgavene, men mot slutten av århundret begynte også arkitektene å gjøre seg gjeldende. Søk i folketellingene viser at det i 1865 var 57 registrerte arkitekter i Norge. I 1875 var antallet steget til 456, mens det i 1900 var hele 752 personer som omtalte seg som arkitekt. Ikke alle disse hadde høyere utdannelse innenfor arkitektur. Undersøkelsen av folketellingene bekrefter imidlertid at det ble vanligere å bruke arkitektbetegnelsen mot slutten av århundret. Men arkitekt var ingen definert tittel, og arkitekter og byggmestere figurerte om hverandre. Med tiden vokste det fram et krav om teoretisk kunnskap og opplæring for å kunne kalle seg arkitekt. 

Utdannelsen

I historieskrivningen er den tyske påvirkningen på norsk arkitektur framhevet. Dette forklares med at norske arkitekter på 1800-tallet dro til Tyskland for å studere. Den tyske innflytelsen skal ikke bestrides. Bildet kan imidlertid nyanseres, spesielt i de siste tiårene av 1800-­tallet. 

Norges tekniske høgskole (NTH) startet opp med arkitekturutdannelse i 1910, men også før dette ble det utdannet arkitekter i Norge. Forskningen på Tegneskolen avdekker at omkring 1/3 av landets arkitekter utdannet før 1910 hadde norske skoler som eneste lærested. Enkelte var utdannet ved Trondhjems tekniske læreanstalt (TTL), men flesteparten ved Tegneskolen i Christiania. Utdannelsen omfattet flere års studier i tegning, ornamentlære og bygningsfag. Studiene ble etterfulgt av praksis som arkitektassistenter.

Da spesielt Tegneskolen står frem som skolen for arkitekturutdannelse på 1800-tallet, er det interessant å se nærmere på i hvilket tidsrom skolen utdannet arkitekter. Allerede fra oppstarten i 1818 hadde skolen enkelte elever som studerte arkitektur, blant andre Christian Heinrich Grosch, som var elev ved skolen fra 1819–21. Grosch avsluttet deretter arkitekturutdannelsen ved Kunstakademiet i København. Dette var felles for mange av de tidlige norske arkitektene. Først mot slutten av århundret nærmet arkitektstudiene ved Tegneskolen seg en fullverdig utdannelse, takket være to markante lærerskikkelser: arkitekt Herman Major Schirmer, som var overlærer i ornamentklassen, og arkitekt Henrik Nissen i bygningsklassen. Trolig utfylte de to lærerne hverandre, der Schirmer tok seg av den kunstneriske siden av arkitekturfaget, mens Nissens undervisning var konsentrert om de bygningstekniske sidene. 

Åtte kvinner

Arkitekturelevene ved Tegneskolen var i hovedsak menn, men en gjennomgang av skolens elevprotokoller avdekker imidlertid også enkelte kvinnelige elever før 1900. Åtte av disse ble arkitekter: Elin Margrethe Petersson (1868–?), Lilla Hansen (1872–1962), Marie Karsten (1872–1953), Gudrun Klingenberg (1873–?), Ingeborg Schiøtz (1875–1943), Marie Schiøtz (1875–?), Hjørdis Grøntoft (1878–1918) og Karen Platou (1879–1950). Som utøvende arkitekter kan kvinnene sorteres i to kategorier: de som virket innen den offentlige forvaltningen og de som hadde selvstendig praksis som arkitekter og formgivere. 

Offentlig forvaltning

Arbeidsplassene for de kvinnelige arkitektene innen offentlig forvaltning var ved Stadsarkitekten og Kristiania Bygningsvæsen. Statsarkitekten kan regnes som forløperen til Statsbygg, mens Kristiania Bygningsvæsen tilsvarer dagens Plan- og bygningsetat i Oslo kommune.  

Tre av de kvinnelige arkitektene var ansatt innenfor offentlig forvaltning. Gudrun Klingenberg var assistent hos Stadsarkitekten, Marie Schiøtz var ansatt hos Stadsarkitekten og i Kristiania Bygningsvæsen, mens Karen Platou var ansatt hos Stadsarkitekten. 

Ingen tegninger er bevart etter kvinnene som jobbet i forvaltningen. Kildene gir heller ikke opplysninger om hvilke arbeidsoppgaver de hadde. Klasseprotokollene etter Tegneskolen gir imidlertid noe kunnskap om deres utdannelse: Samtlige frekventerte både ornamentklassen og bygningsklassen. 

Folketellingene gir også informasjon utover yrket, og supplert med enkelte biografiske kilder kan vi danne oss et skissemessig bilde av livene til de kvinnelige arkitektene. 

Gudrun Klingenberg fremkommer i folketellingen fra 1910 som «ug, Tegneassistent». 37 år gammel bodde hun hjemme hos sine foreldre. Marie Schiøtz var også tegneassist. I en alder av 38 år giftet hun seg med forretningsmannen Otto Fleischer. Karen Platou studerte videre etter årene ved Tegneskolen, da ved Den tekniske høyskolen i Hannover. I tillegg til stillingen hos Stadsarkitekten, hadde hun flere år som arkitektassistent i Hamburg. Platou sluttet som arkitekt i 1914 og viet seg deretter til organisatorisk arbeid i diverse foreninger, samt i partiet Høyre. I 1922 ble hun den første kvinnen som ble valgt inn på Stortinget med fast plass. 

De privatpraktiserende 

Fem av de kvinnelige arkitektene fikk stillinger som arkitektassistenter eller opprettet egen praksis. Elin Margrethe Petersson og Ingeborg Schiøtz hadde flere års studier ved Tegneskolen, og arbeidet siden som arkitektassistenter. Lilla Hansen, Marie Karsten og Hjørdis Grøntoft var arkitekter med egen praksis.

Lilla Hansens virksomhet er kjent for flere. Hun studerte arkitektur ved Tegneskolen, og fikk undervisning både hos Schirmer og Nissen. Etter endte studier dro hun, omkring 1900, til Brussel og var assistent hos Victor Horta i to år. Deretter fulgte noen år som assistent ved Half­dan Berles arkitektkontor i Kristiania, før hun etablerte egen praksis i 1912. Hun hadde da vunnet konkurransen om en bygård i Thomas Heftyes gate 42, Heftyeterrassen.

Lilla Hansen ble siden ansvarlig for flere boligkomplekser og villaanlegg. Et boligprosjekt som kan fremheves er Studiehjem for unge Piger i Geitmyrsveien 11–13. Oppgaven var å ominnrede en frittstående murgård som var oppført på 1800-tallet. I 1916 ble 3. etasje og loftetasjen kjøpt opp etter initiativ fra Kristine Bonnevie, den første kvinnelige professor ved Universitetet i Kristiania. Hensikten var å tilby rimelige og gode boliger til kvinner under utdanning. Lilla Hansen fikk oppdraget med å ominnrede til hybler, videre etablerte hun et felles bibliotek i tårnværelset, og hun designet alle møblene. 

Studiehjemmet er et viktig prosjekt i Lilla Hansens portefølje – både fordi det kan betraktes som et vitnesbyrd om to kvinnelige aktører, Bonnevie og Hansen, som dro nytte av og fremhevet hverandre, og fordi dette var en type byggeoppgave som stilte store krav til organiseringen av interiørene, etter de funksjoner bygningen skulle svare til. Dette var erfaringer som Hansen trolig tok med seg da hun senere stod ansvarlig for en rekke institusjonsbygninger for pleie- og omsorgssektoren, som Talvik tuberkulosehjem og barnekoloni i Nord-Norge, oppført 1929/30, Tolga sykehus og tuberkulosehjem (1932), og Norske kvinners sanitetsforenings revmatismesykehus (1938–39), i samarbeid med arkitektkontoret Bjercke og Eliassen. 

Marie Karsten var også elev ved Tegneskolen i Christiania. Deretter dro hun til London for studier ved Royal College of Art, 1898–1900. Karsten og Hansen var kullinger fra Tegneskolen og studieårene må ha lagt grunnlag for vennskap og arbeidsfellesskap. Som yrkesaktive delte de to kvinnene kontorer i Tordenskiolds gate 7. Karsten er oppført som arkitekturelev i klasseprotokollene fra Tegneskolen. Som privatpraktiserende tegnet hun blant annet en villa i modernistisk formspråk, oppført i Fjordveien 50 i Moss (1939).

Det er imidlertid som interiørarkitekt, tekstildesigner og formgiver Marie Karsten er mest kjent. Dette er også arbeider og oppdrag som plasserer henne i samtidens kontekst og utvikling. Som flere av sine kvinnelige medelever fra Tegneskolen engasjert hun seg i Husflidsbevegelsen og i utviklingen av norske vevtradisjoner, under ledelse av personer som Frida Hansen og Gerhard Munthe.

Hjørdis Grøntoft var, i likhet med de andre kvinnelige arkitektene, også elev ved Tegneskolen, der hun frekventerte både bygningsklassen og ornamentklassen. I 1898 søkte hun «Enkedronning Joshephines legat for kvindelig Uddannelse» om støtte til å fortsette arkitekturutdannelsen i London. Grøntoft fikk stipend, og hun ble tatt opp i arkitekturklassen ved The Royal Academy of Arts, som den andre kvinnen i historien. 

I 1903 dro Grøntoft til Frankrike, der hun i en periode fulgte undervisningen ved en av Paris’ kunst- og håndverksskoler. Det var i Paris hun møtte sin kommende ektemann, premierløitnant og senere journalist, Nils Mikael Raknerud. Fem år senere inngikk de ekteskap og bosatte seg i Drammen. Året etter fikk de en sønn. Grøntoft fortsatte imidlertid som arkitekt, og tegnet flere bolighus i Drammen.

I 1918 ble familien rammet av spanskesyken og Hjørdis Grøntoft døde, kun 40 år gammel. En følelsesladet notis, skrevet av ektemannen, stod å lese i Aftenposten 15. oktober 1918: «Min kjære hustru, min snille mor og min elskede ( ‘utter  Hjørdis Raknerud f. Grontoft,) avgik ved døden idag av lungebetændelse, 40 aar gammel. Drammen, 13—10—1918».

Fellesnevnere i utdannelsen

Det finnes flere fellestrekk ved bakgrunnen til de åtte kvinnelige arkitektene utdannet på slutten av 1800-tallet: Alle var elever ved Tegneskolen i Christiania, samtlige hos Herman Major Schirmer i ornamentklassen, og de fleste hos Henrik Nissen i bygningsklassen. Videre dro tre av kvinnene utenlands for videre studier: Lilla Hansen, Hjørdis Grøntoft og Karen Platou. Dette er en lav andel, de kvinnelige arkitektene hadde i all hovedsak Tegneskolen som eneste studiested. 

De kvinnelige arkitektene er i klasseprotokollene fra Tegneskolen omtalt som arkitekturelever. At de frekventerte både bygningsklassen og ornamentklassen viser at dette var kvinner som ønsket å bli arkitekter. Det er også grunn til å anta at arkitekt Schirmer spilte en rolle i denne bevisstgjøringen. 

Schirmers lærergjerning har i ettertid blitt fremhevet for sitt fokus på studier av den norske bygningsarven. Hans undervisning var sådan unik i norsk sammenheng. Like så var hans behandling av de kvinnelige elevene, som ble inkludert både i klasseundervisningen og som deltakere på studieturene han arrangerte for sine elever. Dette var en behandling av kvinner som var forut for sin tid, noe som langt på vei gir et bilde av en ledende og progressiv lærerskikkelse. 

Spesielle utfordringer – utdannelse og ekteskap

De åtte kvinnelige arkitekturelevene møtte et mannsdominert arbeidsliv. Lilla Hansen skal ha blitt spurt om hvorledes hun klarte de høyrøstede byggmesterne. «Jeg hvisker», svarte hun. Det var få kvinner som etablerte seg med selvstendige yrkeskarrierer i årene omkring 1900, og de måtte forsere noen kraftige hindre. 

Et av hindrene var kvinners rett til utdannelse. Det var ikke veldig vanlig at kvinner tok utdannelse på den tiden – samtidig skjedde det store endringer mot slutten av 1800-tallet. I 1876 vedtok Kirke­departementet at kvinner kunne gå opp til middelskoleeksamen, mens retten til å avlegge examen artium ble lovfestet i 1882. 

De kvinnelige arkitektene, alle elever ved Tegneskolen og med et aktivt virke som arkitekter og formgivere, var en del av denne kvinnevekkelsen. Kildene fra Tegneskolen viser videre en jevn økning i antall kvinnelige elever. For eksempel fremkommer det av klasseprotokollene for ornamentklassen at det i skoleåret 1892/93 var 12 % kvinnelige elever, som økte til 33 % i skoleåret 1898/99.

Dette er tall for kvinneandelen i Tegneskolens ornamentklasse, og det er få tilsvarende skoler å sammenligne med. Karakterprotokollene fra TTL for årene 1890–1900 avdekker imidlertid at ingen kvinnelige elever avla eksamen i perioden, med unntak av Hallis Brænne Pihl, som avla eksamen ved bygningslinjen i 1900.

Dersom vi skjelner til Universitetet i Kristiania, utgjorde de kvinnelige studentene 16 % av universitets immatrikulerte studenter i 1903, og 19 % i 1905. Dette er til dels et overraskende høyt tall. Om man derimot ser på tallene for avlagt embetseksamen, er de betydelig lavere. I 1903 var det seks kvinner som avla eksamen (tilsvarende 3,7 %), mens det i 1905 var fire kvinner (tilsvarende 2,4 %). Går vi til 1910 var det kun én kvinne som gikk opp til embetseksamen. Man kan jo lure på hvor de kvinnelige studentene ble av? 

Klasseprotokollene fra Tegneskolen sett opp mot folketellingene gir noen svar. I klasseprotokollene er det registrert flere kvinnelige elever med samme utdannelse som de åtte kvinnelige arkitektene som er presentert her. Dette var kvinner som kunne skilte med mange års arkitekturstudier, men som ikke virket som arkitekter. I senere folketellinger står de derimot oppført som Husmor eller Hustru. 

Gjennomgangen av de åtte kvinnelige arkitektene viser at:

– Fem av dem forble ugifte og barnløse. Dette omfattet Lilla Hansen, Marie Karsten, Gudrun Klingenberg, Karen Platou og trolig Ingeborg Schiøtz.

– De tre resterende giftet seg relativt sent i livet. Marie Schiøtz inngikk ekteskap 38 år gammel. Elin Petersson giftet seg med sin medelev fra Tegneskolen, Jørgen Berner, da hun var 33 år gammel. Deretter forsvant hun ut av yrkeslivet og la trolig arkitektkarrieren på hylla. Hjørdis Grøntoft var bare 30 år gammel, men fortsatte med egen praksis, og var nok både i seg selv og i sitt ekteskap relativt unik.

Ser vi på kunsthistorien oppdager vi den samme tendensen: Kjente kvinnelige kunstnere som Harriet Backer (1845–1932), Kitty Kielland (1843–1914) og Asta Nørregaard (1853–1933) inngikk ikke ekteskap. Det gjorde heller ikke kvinner som hevdet seg innenfor akademia, som Kristine Bonnevie (1871–1950), første kvinnelige professor, da i zoologi, Kristine Munch (1873–1959), en av Norges første kvinnelige leger, eller Sofie Schjøtt (1871–1950), en av Norges første kvinnelige jurister. 

Det finnes unntak, gode unntak, som Frida Hansen og Agathe Backer Grøndahl, begge kvinner med en kunstnerisk karriere, som giftet seg og fostret opp flere barn. Gjennomgangen av de kvinnelige arkitektene, samt ledende kvinnelige kunstnere og akademikere i tiden bekrefter imidlertid tendensen – dette var kvinner som valgte å stå utenfor ekteskapet og den trygghet det for mange ga.