Nasjonale toalettbygg

På oppdrag fra Nasjonale Turistveger har Karl Otto Ellefsen laget en omfattende oppsummering av «politiske strategier og faktiske resultater» med diagrammer, bilder og tekst som er blitt publisert over 14 sider i Arkitektur N 3/18. Han skriver bl.a.: 

«Vi konkluderer med at de nasjonale turistveger etter all sannsynlighet har hatt en positiv effekt på lokal verdiskaping innen reiselivsbedriftene langs veistrekningene. Det finnes imidlertid ikke effekt av de nasjonale turistveiene på verdiskaping av handels-bedrifter langs turistveiene».

I rapporten prøver han i etterkant å fortelle hvor vellykkede prosjektene er, for å rettferdiggjøre kostnadene og for å gi grunnlag for flere prosjekter frem til 2029, budsjettert til ca. 1400 millioner kroner.

Når rasteplassprosjektene samlet til nå har kostet 2400 millioner kroner, må vi ha lov til å spørre: Hvor er bærekraften i dette nasjonale prosjektet, når turistene på den andre siden av veien ser nedlagte gårdsbruk, der sauene er borte fra kulturlandskapet som har vært beitet i flere tusen år, og en natur som gror igjen? Nå reklameres det med utsøkt utsikt og opplevelsen av å gjøre sitt fornødende med glass i dodøren. Men finnes det ikke andre forhold som det kunne være av interesse for turistene å oppleve i dette langstrakte landet «der ingen skulle tru at nokon kunne bu», og som kunne ha blitt forsterket med tilsvarende støtte?

Nasjonale Turistveger har klart å oppnå sin målsetting ved at «reklameprosjektene» har fått utrolig mye oppmerksomhet. Bare de siste seks årene har norsk presse publisert nær 11 000 artikler om Nasjonale Turistveger. Utenlandske omtaler kommer i tillegg, med millioner av treff på ulike nettsider. 

Men all denne oppmerksomheten er ikke noe bevis på at dette er stor arkitektur og en riktig trend å fortsette med, når vi vet at det spesielle med Nasjonale Turistveger er at de har fått lov til å disponere indrefileten av norsk natur til rasteplasser over hele landet, som noen steder er blitt kronet med toalettdesign som et blikkfang. Dette ville aldri blitt tillatt hvis private initiativer sto bak.

Nasjonale Turistveger forstyrrer forståelsen av sammenhenger, og undergraver at arkitektur er noe mer enn utforming av utsiktsterrasser og noen vegger omkring et toalett, bygget som en kontrast til en unik utvalgt natursituasjon.

God arkitektur er et formsvar på mange flere forhold gjennom sin funksjon, og gir en tolkning av hvordan det inngår i en større sammenheng. Svein Hatløy, grunnleggeren av Bergen Arkitektskole, understreket at et hus skal være en del av et landskap, ikke dominere det. Mens filosofen Arne Næss en gang sa til noen BAS-studenter: «Vi må ha lov å bygge fysiske byggverk i vår natur, når byggverket inngår i en økologisk sammenheng».

En annen alvorlig side ved Turistveg-prosjektenes positive medieoppmerksomhet, er at det for byggherrer, arkitekter og arkitektstudenter etterhvert har utviklet seg en trend og en felles idé om at det er slik arkitektur skal være.

Det nye Munch-museet i Bjørvika er et eksempel på en slik forenklet tankegang, som et «signalarkitekturbygg». Bygget kommer til å bli den nye «Nasjonale Turistveg-rasteplassen i Oslo», hvor vi får panoramautsikt over byen, og med Operaen under oss kan vi fort komme til å glemme hvorfor vi egentlig er kommet til den skjeve høgblokken med gedigne konstruksjoner innkledd i glass – en lukket form som okkuperer byrommet.

Nesten samtlige prosjekter i Statens vegvesen sitt program for Nasjonale Turistveger er også blitt publisert i Arkitektur N. Utsøkte, spennende og spektakulære rasteplasser med landskapsdesign og spesiell toalett-design. Er disse prosjektene virkelig så enestående og interessante at det er nødvendig å publisere alle? Er de ment som forbilde for oss arkitekter, eller er det for å vise hvordan noen «unge», utvalgte arkitekter har fått anledning til å leke seg fram til et spesielt utformet toalett for en byggherre som har godt med penger?

Et eksempel på et prosjekt som har fått sin plass i Arkitektur N, er Steinsdalsfossen i Norheimsund. Rasteplassen er bygget opp som et stort, spesielt og grønt betongobjekt, som får så mye oppmerksomhet at fossen kommer helt i bakgrunnen. Byggeriet er satt inn som et dominerende fremmedelement i en jordbruksbygd. Designstandard og kostnader er langt over gjennomsnittet for vanlige folk som driver gårdsbruk og holder det grønne landskapet i hevd, med spor etter tre tusen år gamle byggetradisjoner. På en måte er prosjektet «frekt» i forhold til nærmiljøet, men de lokale politikerne lar staten holde på, bare de betaler.

Dette prosjektet forteller også om en ny designarkitektur planlagt fra et annet sted. Det kommer fra en designkultur rundt AHO i Oslo og er finansiert av staten. En egen «turistvegavdeling» i Statens Vegvesen har fått myndighet til å engasjere arkitekter for å lage rasteplasser med «landskapsdesign» og toalett med «toalettdesign» i urørt norsk natur i hele landet.

Rasteplassene er spesielt utformet med en materialkontrast i forhold til omgivelsenene og er blitt plassert på steder hvor det er spesielt fin eller spektakulær utsikt – nifse stup eller uendelig hav – som fungerer som kulisser for «turistblikket» og som egner seg spesielt godt til fotografering.

På denne måten er rasteplassene blitt en fortsettelse av nasjonalromantikkens litt overflatiske «prospekt-tradisjon», som oppdaget naturen som bilde, der inspirerte malere laget vakre naturbilder som borgerskapet kunne ha hengende på sine vegger. 

Toalettbyggene skal ha utsøkt design, som en kontrast til sine omgivelser. De skal bli lagt merke til og vise en byggherre som har god råd, på samme måte som de tidligere storgårdene i innlandet viste frem sine staselige stabbur og loft. Toalettbyggene er blitt en videreføring av en romantisert «norsk -byggetradisjon».

Nå må vel de Nasjonale Turistvegers tid snart være forbi og bli avsluttet, da målsettingen deres er i utakt med dagens bærekraftdiskusjon og Parisavtalen. I dag må vi ha andre og mer helhetlige holdninger til hva bærekraftig norsk natur er. Landskapet må betraktes som noe annet enn kulisser og våre omgivelser må være noe mer enn en kontrastbakgrunn for forfinede objekter.