OBOS-arkitektur

Landets største bolig-byggelag, som ble stiftet i 1929, har bygget rundt 70 000 boliger i over 300 borettslag, og forvalter nå omlag 1/3 av byens boligmasse. Borettslagene er dermed blitt en viktig del av byens moderne kultur-historie. 

Denne høsten fyller OBOS 70 år og har som en del av feiringen fått utarbeidet fire hefter i lomme-format, ment som vegledning til 70 utvalgte boligområder og enkelt-bygninger i Oslo. Heftene er redi-gert som guider med anbefalte rei-semåter langs fire hovedruter: «In-dre by», «Mot nord og vest», «Sør-over i Oslo», og «Groruddalen rundt». Ansvaret for teksten og opplegget er overlatt Pål Henry Engh i LPO. Det må sies å være et meget godt valg fordi han nok er en av de som har best kjennskap til Oslos nyere bolighistorie, både som fagmann og bypatriot. Hefte-ne er illustrert med bilder og pla-ner; teksten er informativ og lett-lest, og framstillingen — som be-visst er popularisert — blir som re-presentative snitt gjennom deler av byens boligstrøk og nyere bolighis-torie. 

Denne boligproduksjonen har stor bredde teknologisk, bygnings-typologisk — altså med hensyn til ulike bebyggelsestyper — og når det gjelder geografisk spredning i byen. Og den har selvsagt gitt rammer for et mangfoldig sosialt liv og for ulike boformer og bomiljø. Fra ra-sjonelle høghus på Tveita til sjar-merende småhus på Korsvollbrå-ten, og fra lagets første anlegg Et-terstad 1— tidlig modernistisk stor-gårdsbebyggelse med inspirasjon fra 20-tallets «Røde Wien» — til det lett postmoderne borettslaget Lille-hagen i Pilestredet/Parkveien, på-virket av I BA i Berlin 60 år seinere. Selv om tyngdepunktet klart ligger i øst, vil en finne OBOS-boliger over hele byen, fra den tette og lave blandingsbebyggelsen i vestskrå-ningen mot Lysakerelva og Bærum til rekkehusområdet Trolltun ikke så langt fra Nøklevann i østmarka. Og selvsagt i utbyggingsområdene både mot nordøst — som Furuset og Romsås — og sørover — på Lam-bertseter, Holmlia og Søndre Nord-strand. Som aktør i byfornyelsen er det nå også OBOS-lag i indre by, både i rehabiliterte bygårder fra år-hundreskiftet og nybygg som ifyl-lingsprosjekter i karre-bebyggelsen fra rett før århundreskiftet. Her kan en studere ulike angrepsmåter på bybygging, fra de høye og relativt brutale — men populære — høyblok-kene på Enerhaugen til en veltilpas-set trehusbebyggelse i småhusom-rådet på Kampen. 

OBOS har som andre større ut-byggere tatt del og til dels ligget i forkant av den teknologiske utvik-lingen fra håndverksmessig byg-ningsframstilling i 50-åra til rasjonelt kranbyggeri og ferdigproduserte be-tongelementer 20 år seinere. I det siste har laget gjennomført en me-get spennende byfornyelse med økologisk siktemål i Sverdrups gate 22, og akkurat nå foregår det et res-surs- og miljøeffektivt og forhåpent-lig framtidsrettet nybyggeri i Norby-gata/Grønlandsleiret i OBOS-regi. 

Virksomheten som planlegger og utbygger har resultert i ulike bo-miljøer, fra de store og effektive borettslagene med vaktmestersen-traler, stordriftsfordeler og -ulem-per, til de små, men velfungerende og nærmest selvdrevne bo- og nærmiljøene. Og innsatsen repre-senterer et stort arkitektonisk spenn. Men det finnes ingen typisk OBOS-arkitektur. Heller ikke en strategi for arkitektonisk utforming. Arkitektur som tema har aldri stått øverst på denne utbyggerens priori-teringsliste, og det kvalitetsmessi-ge spennet i den store bygnings-massen er nok mest et resultat av heldige — og muligens bevisste —valg av arkitekter, kanskje best re-presentert ved kunstnerkolonien på Ekely, tegnet av Jens Selmer og det sobre anlegget Casinetto bak Vigelandsanlegget, av Telje, Torp og Aasen. Dette er eksempler på boligområder omsorgsfullt utfor-met og med kvalitet både i planleg-ging og bygningsmessig detalje-ring, helt på høyde med det beste i norsk etterkrigsarkitektur. Mer ge-nerelt må en si at OBOS-lagene i arkitektonisk forstand er trygt plas-sert i det solide og relativt forutsig-bare. Men arkitekturen står ikke på noen måte tilbake for tilsvarende sosialt boligbyggeri i andre europeiske storbyer. I bygninghistorisk forstand har altså OBOS gitt nøkterne og tidstypiske bidrag til byutviklingen i et par generasjoner. 

Heftene er i lommeformat, og det er samlet systematisk enkle og nyttige data om borettslagene og bygningene som adresser, tidsangivelser og arkitektnavn, samtidig som teksten gir en viss generell bakgrunn og tidskoloritt. Utformingen av trykksakene er litt anstrengt moderne og til tider med masete layout og uklart billedutvalg. De fleste illustrasjonene er på størrelse med frimerker, et format som krever meget høy standard på billedkvaliteten, noe som dessverre ikke alltid er tilfelle her. 

OBOS har med disse fire guidene gitt byen og byens befolkning en presang som kan bli et utmerket utgangspunkt for lærerike og spennende vandringer — også for fagfolk og studenter, lokalhistoriske studier og muligheter for et nærmere bekjentskap med byens boligarkeologi og altså viktige deler av dens moderne kulturhistorie.