Nr. 8 – 1999

Bygg i en sammenheng 

Det viktigste er ikke hvordan en ting ser ut, men hvordan vi ser den. Ethvert objekt, også et byggobjekt, oppleves og forstås ut fra sin sammenheng. Et byggs sammenheng betyr for eksempel lokal kontekst, fysiske omgivelser, praktiske og sosiale funksjoner, omkringliggende landskap, infrastruktur osv., men det betyr også de flyktige forhold — været, skiftende stemninger, brukernes psykologi, historiske og politiske forhold, døgnrytmer. Det er ikke likegyldig om du ser et bygg i sol eller regn, midt på dagen eller i mørke. Gjennom forholdet til det flyktige blir byggene en del av tiden, slik som den avleirer seg i hvert individ og i samfunnet som helhet. 

Konvensjonelt sett er et bygg en statisk gjenstand. Arkitekter og planleggere utarbeider presise instruksjoner for enkeltbyggets konstruksjon, disse utføres av den dertil egnede byggindustri, og bygget som prosess tar egentlig slutt i det øyeblikk det er ferdig bygget. Det står der, objektet, med blankpusset stål og rene teppegulv, og tas i bruk — mennesker svermer i og omkring det slik vegger og dører til enhver tid dikterer. Gradvis slites bygget ned, til det ikke lenger kan oppfylle sin funksjon og må rives, bruken er en ødeleggelsesprosess, som forandrer bygget fra sin opprinnelige, nye, ubrukte form til noe mindre verdifullt. 

Det ser ut til å være et misforhold mellom bygget slik det faktisk fungerer som en levende del av verden, og bygget som den bestemte løsningen på et planleggingsproblem. Kan bygg gjøres til aktive deler av sin sammenheng, og sammenhengen, over tid, til aktive deler av de enkelte byggene? Hadde det vært mulig å bringe flere aspekter inn i beslutningsprosessen? Hadde det vært mulig å utvide spillereglene for planlegging og prosjektering?

Ingerid Helsing Almaas