Stockholmsutstillingen på ny

For noen år siden var jeg på et nordisk arkitekturseminar som ble arrangert i den norske ambassaden i Stockholm. Seminaret tok for seg den nordiske modernismen og hadde som ekstra gevinst at vi fikk oppholde oss en dag i Knut Knutsens hovedverk. Men det fantes også muligheter for en annen belønning. I en pause tok en svensk kollega meg med ned til parken ved stranden like ved og pekte: Her var det Stockholmsutstillingen ble arrangert! Det støkk i meg. Hvem kunne trodd at disse plenene og denne strandpromenaden en gang hadde vært arenaen for en av de mest skjellsettende begivenheter i nordisk arkitekturhistorie. Her fikk et stort publikum se en visjon av fremtiden, og de ble begeistret. Min ledsager pekte på noen trappetrinn og andre små bygningsmessige rester. Det var ikke mye som var igjen. Man måtte ha en arkeologi evne til å tolke sporene om en skulle gjenskape dramaet som utspant seg her for snart sytti år siden. 

Nå er det heldigvis blitt mye lettere å se for seg Stockholmsutstillingen. Min veiviser på den spaserturen for noen år tilbake, Eva Rudberg, har nå utgitt en grundig og meget rikt illustrert bok om utstillingen, og med den i hånd kan vi alle vende tilbake til Djurgårdsbrunnsviken og se det hele for vårt indre øye. For selv om tekstens beskrivelser er meget opplysende og detaljrike, er nettopp illustrasjonsfylden en av hovedgevinstene med boken. Allerede på forsatspapiret møter vi en aksonometrisk tegning som gir oss overblikk over hele utstillingsområdet og alle bygningene. Så følger et vell av akvareller og perspektivtegninger av arkitektenes visjon om hvordan de håpet utstillingen skulle bli — og et stort antall glimrende svart/hvittfotografier som dokumenterer utstillingen. Illustrasjoner fra Stockholmsutstillingen fins i alle oversiktsverker, men her er illustrasjonsmengden så stor at man på en helt ny måte kan forstå hvordan utstillingen var utformet. 

Mange nordmenn som har besøkt Stockholm, har vandret østover ut fra sentrum langs Strandvågen. Det er den veien man må for å komme til Skansen, Vasaskipet og Nordiska museet. Da må man ta broen over til øya Djurholmen. Dersom man ikke gjør det, men derimot fortseter langs Strandvågens forlengelse, kommer man etterhvert til Sjbhistoriska museet, og da er man framme. Ragnar Ostbergs museumsbygning ligger nøyaktig der Paradiset, Stockholmsutstillingens Hovedrestaurant, lå i 1930. dstberg, Stadshusets arkitekt, var en av Stockholmsutstillingens kritikere, og det kan sees som en triumf for reaksjonen at han i 1935 fikk reist et varig byggverk i et neddempede klassisistiske formspråk der funksjonalismen var blitt manifestert med eleganse og sjarme i noen varme sommermåneder. 

Utstillingen strakte seg langs begge sider av sundet, og en bro bandt de to delene sammen. Hovedtyngden lå på den nordre bredd, men også selve vannflaten ble brukt til stupeoppvisninger, rokonkurranser og fontener. De fleste av husene var vendt mot vannflaten, på sett og vis var den utstillingens sentrum. Henvendelsen mot vannet og det gode sommerværet bidro sterkt til utstillingens suksess. Dessuten var Stockholmsutstillingen folkelighet, festivitas og farger. For dette var slett ikke hvit modernisme (svart/hvitt-fotografiene lyver). Mange bygningsdeler var malt i sterke farger, flaggene blafret i vinden, blomsterprakten var overveldende, på festplassen var det stadige opptrinn, og dessuten fantes en stor fornøyelsesavdeling. Likevel var det de modernistiske bygningene som preget utstillingen. Formspråket var enhetlig og samtidig svært variert: Hovedrestaurantens lange glassfasade med avrundet hjørne og rustrøde markiser. Den 73 meter høye reklamemasten med en høytsittende pressepaviljong. De store utstillingshallene med krum bakside og utstikkende tak mot corsoen, vandrestrøket langs stranden. De mange forskjellige paviljongene for bransjer og firmaer og små kiosker. Pluss alle de ulike boligvariantene. Det var mangfoldig, og samtidig hang det sammen og gav en helhetlig visjon av en virkelighet man sto på terskelen til. 

Det er interessant å lese hvordan pressen tok imot utstillingen. Her kan Rudbergs fremstilling suppleres med Ingeborg Glambeks artikkel «Funksjonalismens gledestrålende smil» i Byggekunst i 1980 der Glambek forteller om hvordan utstillingen ble omtalt i norsk presse. Internasjonalt var det engelskmennenes begeistring som ble avgjørende. Særlig ser presentasjonen i Architectural Review ut til å ha vært meget betydningsfull for Stockholmsutstillingens internasjonale posisjon. 

En bok som presenterer Stockholmsutstillingen i full bredde, er en viktig begivenhet. Den gjør det mulig å trenge inn i en avgjørende kulturell manifestasjon. Vi får forklart foranledningen, utstillingens organisasjon og debatten rundt den. For en arkitekt er det dessuten et poeng at boken viser oss en mengde inspirerende byggverk. Svært mye av det som ble bygd den gang, virker forbausende aktuelt i dag. Eva Rudberg skriver klart. Hun får med en mengde detaljer samtidig som hun evner å trekke opp de store linjene. Boken bør anskaffes av enhver norsk arkitekt som vil kjenne til det felles nordiske grunnlag som vår modernisme bygger på. 

Til sist et hjertesukk: Det fins en bredde i det arkitekturhistoriske miljø i Sverige som vi savner sårt. Vårt århundres bygningsmiljø, som utgjør mer enn nitti prosent av våre menneskeskapte omgivelser, er i liten grad beskrevet og studert i Norge. Det skrives ofte hovedfagsoppgaver i kunsthistorie om mindre emner fra perioden, men vi mangler grundige oversiktsverker om viktige emner og begivenheter. I Sverige er situasjonen annerledes. Eva Eriksons bok Den moderne stadens fridelse. Svensk arkitektur 1890-1920 gir et mangefasettert bilde av en avgjørende periode, presenterer viktige bygninger og tegner miniportretter av ledende arkitekter. Ann Katrin Pihl Atmers bok Livet som leves c/Jr måste smaka vildmark. Sportstugor och friluftsliv 1900-1945 tar for seg de bygningsmessige konsekvenser av friluftsbevegelsen i vårt århundre. Begge disse bøkene er på 4-500 sider og er gjennomillustrert. Begge bøkene knytter arkitekturen til sterke samfunnskrefter. Det fins flere grunner til at slike bøker kommer ut i Sverige og ikke i Norge. Svenske fagmiljøer har en annen bredde enn våre. De har et utbygget arkitekturmuseum med et etablert forskermiljø. Dessuten kan en merke seg at Erikson og Rudbergs bøker er gitt ut på Stockholmia forlag, et kommunalt forlag som publiserer bøker om den svenske hovedstaden. — Vi har forsatt mye vi kan lære av nabolandet i øst.