Vakkert om den nationale scene

Arkitekt Einar Oscar Schous teaterbygning i Bergen har tidligere ikke fått tilstrekkelig plass i arkitekturhistorien. Den er ikke nevnt i Stephan Tschudi-Madsens bok Art Nouveau, men omtales på side 90 i Norges kunsthistorie (bd. 5, Oslo 1981). Her kaller Tschudi-Madsen bygningen ”et hovedverk innen norsk art nouveau-arkitektur”, og tilføyer: ”Med den tette, additive og sluttede form, den myke, men faste kontur og den velproporsjonerte fordeling av bygningsmassene, står Den Nationale Scene som kanskje den fremste eksponenten for art nouveau-arkitekturens dypere verdier.” Det er altså på tide at teateret får en grundig omtale, og det er nå skjedd. Hundre år på Engen 1909–2009 er utgitt av teateret selv i jubileumsåret.

På store og rikt illustrerte sider ledes vi gjennom institusjonens og teaterbygningens historie, med lekker layout inspirert av bygningens art nouveau. Det er klart at en bok om et teater må legge vekt på både teksten og det visuelle, og slik er det da også blitt. Dette er en gavebok til å bla i og fryde seg over, men den har også en solid og velskrevet tekst, med register og litteraturhenvisninger. Det er imidlertid en ulempe at de fire forfatterne først navngis langt ut i boken; på side 157, uten sidetall. Og hvem har skrevet teksten på sidene 7-55, hvor bygningens historie gjennomgås?

Det er forøvrig interessant å følge bygningens skiftende historie, hvor branner har medvirket til endringer; sist i 2001, hvor salongen i hovedtrekk ble ført tilbake til fordums prakt, med visse nødvendige modifikasjoner. 

Forfatterne gjentar riktignok noen poenger, skjønt de har ulike innfallsvinkler. Men dette trekker ikke leseropplevelsen ned; teksten bærer bud om kjærlighet til stoffet og til bygningen. Teaterbygningens stiltilknytning er grundig gjennomgått av Ingfrid Bækken; arkitekten bearbeidet vinnerprosjektet fra et visst preg av nyrenessanse videre mot tysk-østerriksk jugend. De byplanmessige sider er tatt opp av Erlend Hofstad, oversiktlig og greit. Og Gunnar Danbolt avslutter boken med en grundig analyse av Schous byggverk, både isolert sett og sett i forhold til byen, fra ulike vinkler.

”Det er tankevekkende at man i 1904 ga en 27-årig arkitekt oppdraget”

Det er forøvrig tankevekkende at man i 1904 ga en 27-årig arkitekt oppdraget, i kontrast til nåtidens prekvalifisering, «kvalitetssikring», jus og byråkrati, som ikke sikrer god arkitektur, men er et uttrykk for byråkratisk mistillit til fagkyndighet. For arkitektfaglig kompetanse kan ikke erstattes med byråkratiske formuleringer og juridiske spissfindigheter. Det at Schou viste kompetanse ved å vinne en arkitektkonkurranse med mer enn 30 deltakere, var garanti god nok for arkitekturen, og det viste seg også i fortsettelsen og fullføringen av prosjektet, som det er gjort forbilledlig rede for. Boken er dermed også blitt en betimelig dokumentasjon på hvordan man oppnår arkitektonisk kvalitet.