Green House – D36

D36, 21 kompakte leiligheter og en liten skobutikk på Oslos østkant, er et innspill i debatten om bo- og boligkvalitet i tett by. De viktigste kvalitetene i leilighetene handler om lys og luft: takhøyden er på 2,7 meter, i kombinasjon med franske balkonger; i tillegg ser du ut når du kommer inn i leiligheten, istedenfor “å møte veggen” eller døra til toalettet. Takhagen er det grønne møtestedet hvor du kan dyrke dine egne grønnsaker og se utover byens tak.

En vellykket totalentreprise

D36 ble gjennomført som en totalentreprise, en “farlig” og ofte fordyrende entrepriseform. I en typisk norsk totalentreprise 

legges det til grunn en enkel funksjonsbeskrivelse med store rom for tolkninger med hensyn til kvalitetsnivå. Arkitekt tiltransporteres entreprenør, og de tekniske rådgiverne skiftes ut etter godkjent rammesøknad. Tverrfaglig kunnskap og eierskap – og ikke minst ansvar for løsninger og kvalitet – går tapt. 

“Det var to grunner til at totalentrepriseformen ble vellykket i D36. Det ene var at arkitekt ble værende på byggherresiden, det andre var at entreprenøren hadde satt seg grundig inn i tegningene og faktisk tilbudt det som var beskrevet.”

Det var to grunner til at totalentrepriseformen likevel ble vellykket i D36. Det ene var at arkitekt ble værende på byggherresiden, etter vår mening helt avgjørende for å sikre at beskrevet kvalitet ble levert. Det andre var at Eide-entreprenør fra Årnes i Romerike hadde satt seg grundig inn i tegningene og faktisk tilbudt det som var beskrevet – det kan man påstå er unorsk. Sunn fornuft og gjensidig respekt gjorde samarbeidet forbilledlig.

Krisen

Det grunnleggende konseptet var at huset skulle fremstå som et “eviggrønt tre”, og slik ble det også godkjent av PBE. Ønsket var å gi noe tilbake til byen – noe som kunne glede forbipasserende og gi prosjektet en identitet i form av både relieff og fargevalg. Det ble lagt stor vekt på å tegne et så rasjonelt prosjekt som mulig – det er dyrt å bygge smått. Tydelige strategier for brann, konstruksjon, horisontale og vertikale føringer, et aksesystem på 2,4 meter, balkonger over hverandre, fire leiligheter pr. plan og gjentakelse av formater var viktige grep for å oppnå dette. Krisen kom da det ble klart at det ikke lenger var økonomi i prosjektet til å bygge den godkjente fasaden.

Veien videre

Det var bare én vei ut av krisen: å tenke nytt. “Gi oss tre uker på å finne samarbeidspartnere som kan prosjektere, levere og montere den utvendige fasaden i samarbeid med oss, innenfor den reviderte budsjettrammen”, sa vi. Forutsetningen var at byggherren gikk med på at “det indre huset” skulle leveres av totalentreprenør, og den utvendige fasaden skulle leveres av Element. Innen treukersfristen ble det inngått en solidarisk samarbeidsavtale mellom Element Arkitekter AS, Modum Glassindustri AS og Uppe Ltd for levering av den grønne fasaden. En risikabel strategi, men krisen ble brukt som en slags protest: hva med å utvikle et nytt fasadesystem på egen tid, som et forsknings- og utviklingsprosjekt? Er ikke det en vel så god bruk av økonomiske ressurser og kompetanse som for eksempel å delta i en åpen arkitektkonkurranse? Våre samarbeidspartnere leverte sine produkter og tjenester til kostpris, og gikk dermed “break even”. Fasaden ble levert og montert til avtalt pris til avtalt tid. 

Smekk på fingrene

For å få til fire leiligheter per plan, som var en forutsetning for å realisere prosjektet, utviklet Element en lavbudsjett-innovasjon for å løse vinkelsmitteproblematikken, godkjent av to uavhengige og anerkjente brannrådgivingsselskap. To uker før innflytting varslet PBE tilsyn på brann og personsikkerhet. Innovasjonen ble ikke godkjent, heller ikke av brann- og redningsetaten. Krise nummer to; brukstillatelsen stod i fare. Det endte med at både arkitekt og brannkonsulenter måtte legge inn utallige arbeidstimer, blant annet for å utarbeide en strålingsberegning. Resultatet var at den opprinnelige innovasjonen var vesentlig bedre enn en preakseptert løsning. Kunne ikke tilsynet ha stolt på kompetansen når tre firmaer legger sine ansvarsretter bak en løsning? Verken byggherre eller entreprenør ville betale for disse timene. PBEs tilsynsavdeling burde fått hele regningen. 

Det ferdige bygget

Infill AS er en visjonær og kvalitetsbevisst byggherre som tar ansvar i byutviklingen. Byggherren tjente penger på dette prosjektet, det er viktig, ellers forsvinner det forretningsmessige grunnlaget. At arkitekthonoraret kunne vært høyere i forbindelse med utvikling av fasaden betyr lite; arkitekthonoraret utgjør uansett en forsvinnende liten del av den totale investeringen i et byggeprosjekt. D36 har nå snart stått ferdig i to år. Kombinasjonen av dagslys og kubikkmeter ser ut til å virke positivt for opplevelsen og trivselen i leilighetene. Dundas Footwear melder at de trives på hjørnet i første etasje, og butikken gir liv til gaten. De tre fuglekassene på fasadene er innflyttet av byens fugler og takhagene blir frodigere og frodigere. Det mest overraskende er likevel hvordag takhagen ser ut til å fungere i forhold til det sosiale samholdet. De private balkongene brukes mindre enn forventet, til fordel for gode stunder med naboer og venner på taket. Utover det sosiale er takets viktigste funksjon at den sjenerøse jorddybden fordrøyer regnvannet. Styrtregn er et økende problem i byer, et større samfunnsøkonomisk problem enn flom og en stor klimautfordring også globalt.

Byene våre vokser og fortetting med kvalitet er avgjørende. Håpet er at D36 kan bidra til en konstruktiv diskusjon omkring bo- og boligkvalitet, og være en påminnelse om viktigheten av økonomisk støtte til innovasjon, forskning og utvikling også innen arkitekturfeltet.