Korset

Det skjedde noe med ham den vinteren. En hendelse forandret hans liv. Vi hadde kjent hverandre lenge. En dag ba han meg stillferdig om å tegne et kors. Han hadde funnet et sted som passet for det. Mitt svar kom ikke umiddelbart. Et ja ble til en ettertanke. Jeg måtte tegne, bygge og sette opp korset selv; mestret jeg det, fikk oppdraget en personlig verdighet. Han godtok det. Det tok oss den våren og deler av sommeren før alt var klart. Det føltes rart å reise gjennom landet med deler av et kors på et biltak. En lokal fisker tok imot oss. Vi snakket om været. Båten med den tunge lasten skar den blanke sjøen. Forsiktig tok vi lasten i land, et farvel, og fiskeren med sin båt forsvant. Vi var alene på øya. Den kvelden vasket han korset i det klare saltvannet. Å sove under åpen himmel gir en bekreftelse på jordens trygghet. 

Arbeidet tok ti dager. Havet og vinden sto oss imot. Vi boret presise hull i den harde granitten. Hvert hull fikk ei tugge av dynamitt. Gulrøde søyler sprengte kveldsmørket. Gradvis reiste korset seg på sitt primitive, bevegelige staffeli. Det siste avgjørende rykk, og granitten skrapet stålet inntil foten nådde bunnen. Da sto korset der. Jeg sier ikke av fri vilje farvel til et kors. Det er korset som tar avskjed med meg.