Nr. 7 – 2001

Lysning i skogen

Landskapsarkitektenes store nordiske læremester C. Th. Sørensen mente at hagekunsten gjenspeilte og abstraherte omgivelsene og jordbrukslandskapet i særdeleshet. Den franske barokkhagen var i hans øyne således en forminsket og abstrahert utgave av det franske slettelandskap med åkrer og skogholt, gjennombrutt av snorrette veier, alleer og kanaler som ga landskapet en tydelig geometrisk og romlig orden. Maurernes hager i Spania var i hans øyne en fortolkning av de terrasserte og kunstig vannede åkersystemene for dyrking av appelsiner og andre varmekjære vekster. 

I Norge står skogen tett omkring de fleste byer og steder der folk bor, jordbruksarealene er oppbrutt og fremstår som kuperte lysninger i skogen, nærmest det inverse av det europeiske slettelandskap hvor skogene står som lunder i de store, bølgende og tydelig strukturerte grønne flatene. Med C. Th. Sørensens påstand i friskt minne forstår vi hvorfor norske bylandskaper har mindre skala, er mangfoldige, ofte oppbrutt og med stort innslag av natur selv midt i byen. 

Internasjonalt og hjemme ser vi en tendens mot en tydeligere og mer formalisert landskapsarkitektur som utforsker naturelementer som terreng, vegetasjon og vann. Vi ser en større rikdom i formspråk og måter å organisere våre uterom på, men også tendenser til en mer disiplinert bearbeiding av byrom som tyder på at landskapsarkitektene langsomt, men sikkert er i ferd med å komme til byen. Landskap er allemannseie i enda større grad enn hus og arkitektur. Her i landet trenger vi sannsynligvis mer konsentrasjon om arkitektoniske verktøy enn våre europeiske venner gjør i sitt arbeid, men ikke minst kan vi bli mye bedre til å bruke vegetasjon som struktur- og formelement i våre prosjekter. Planter og trær er landskaps- og hagekunstens sentrale byggemateriale, og de kan brukes som vi vil, innenfor naturens egne grenser. 

Alf Haukeland