Ulstein Arena

På reisen opp langs Vestlandskysten tenker jeg på alle småstedene i randsonene av Norge. Til forskjell fra mitt hjemland Sverige har de fortsatt grunnlag for stabil befolkning (og kanskje til og med vekst). 

 «En del av småstedenes overlevelsesstrategi er å hanke inn arkitekter, planleggere og landskapsarkitekter til å utøve det altomfattende begrepet ’stedsutvikling’.”

En del av overlevelsesstrategien til disse byene og tettstedene handler om at arkitekter, planleggere og landskapsarkitekter hankes inn for å utøve det altomfattende begrepet ‘stedsutvikling’. Og mitt mål for reisen, Ulstein Arena, er et prosjekt som trygt kan plasseres innenfor en bred kategori prosjekter der både selve programmet og funksjonen for stedet der den ligger, er av stor betydning.

Et mørkt nytt bygg i landskapet 

Vel framme i Ulsteinvik skimter jeg bygget som et mørkt objekt mellom de små trehusene i sentrum. I betong og kledd i gråpatinerte sinkplater har Lund+Slaatto Arkitekter med bidrag fra Nils Tveit Arkitekter, Bjørbekk & Lindheim Landskapsarkitekter og Aat Vos laget et nytt sentrumsbygg som arkitektene selv kaller «et kulturhus». Bygget inneholder bibliotek, idrettshall med tribune for 400 personer, en klatrehall og et svømmeanlegg. Det er kommunen som står som utbygger og eier, med ønske om å gi skolene i området gode muligheter for svømming og idrett samt å fungere som et tilbud for Ulsteinvik og omegn utenom skoletid. 

«Bygget er delt i to volumer, som gjør det mindre dominerende i sentrum.” 

Som arkitektur er huset delt opp i to volumer med en felles foajé og heis mellom volumene. Dette gjør bygget mindre dominerende i sentrum, og gjennom oppdelingen har arkitekten også klart å beholde noen gode passasjer mellom, gjennom og forbi bygget. 

«Ulstein Arenas strategi er å brette og forskyve og åpne deler av fasaden med diagonale former, som gir den et nytt, unikt uttrykk i bybildet.” 

Det ligger en spenning i skalaen som på en måte prøver å tilpasse seg til den omkringliggende småhusbebyggelsen samtidig som den søker oppmerksomhet i kraft av størrelse og uttrykk. Bygget plasserer seg i et hierarki av store frittstående bygg, som viser hvordan tilpasningen til småhusbebyggelsen har sett ulik ut i forskjellige epoker. Ulstein Arenas strategi er å brette og forskyve og åpne deler av fasaden med diagonale former, som gir den et nytt, unikt uttrykk i bybildet. Jeg liker godt uttrykket, både formalt og hvordan det fungerer sammen med både småhus og de andre store byggene. Samtidig tror jeg at byggets utvendige geometri lett kunne gjort bygget mer utilgjengelig uten de vindusfelt som kobler det innvendige programmet til byen og åpner opp bygget. 

Kontakten med resten av Ulsteinvik

Foran bygget er det anlagt en plass som knytter seg opp til en rekke av andre relativt uavklarte plasser i sentrum. Til forskjell fra de eksisterende plassene har man utenfor Ulstein Arena turt å lage noen klare gode landskapsgrep med nivåforskjeller, trapper og en installasjon med benker som tar opp noe av høydeforskjellen og lager et fint romforløp. Men til tross for at man her har klart å lage en god definert plass, er det vanskelig å se for seg at dette uterommet kommer til å bli brukt mer enn Ulsteinvik sentrum for øvrig.

«Jeg skulle ønske at plassene klarte å møtes over veikrysset som skulle binde sammen Ulstein Arena med kjøpesenteret og resten av sentrum.”

En av årsakene til dette er at de eksisterende plassene i sentrum og den utenfor Ulstein Arena skilles av et trafikkert veikryss, og jeg skulle ønske at plassene klarte å møtes over veikrysset som skulle binde sammen Ulstein Arena med kjøpesentret og resten av sentrum.

Gjennom bruk av glassfasader klarer bygget å binde sammen utvendig og innvendig bruk, bygg og nabolag. Et godt grep er å ha glassfasader i første etasje som kobler et offentlig program sammen med plassen. Man kan både se inn i biblioteket, klatre- og idrettshallen og ikke minst både inn i – og tvers gjennom – badet. Fra gatene ser man sjøen og fjellene, omrammet av den harmoniske himlingen i badet som bølger seg ned mot sentrum – samtidig som de badende ikke er til å få øye på, da det er nivåforskjell mellom gatene og selve bassenget.

Kaldt utenpå, varmt inni

For å komme seg inn i huset, må man bevege seg inn mellom volumene eller rundt bygget på veldesignede betongramper og trapper. De skrå flatene fra småhusene i nærheten er tatt igjen i ramper og trapper i Ulstein Arena. Det ligger på grensen til å bli en direkte tolkning av et «skrå flater»-diagram, men jeg opplever det som et godt grep uten å bli en pastisj. Det er dessverre i de mest spennende former av betong man også blir mest klar over manglene i utførelsen og flere av de fine detaljene som har gått tapt.

Om betongen og sinken utvendig kan oppleves som noe kald og hard, så er det en motsatt følelse innvendig. Interiørene gløder i trefarger, og besøkende inviteres inn i et bygg med godt dagslys fra godt plasserte vindusåpninger. Den gode detaljeringen hjelper også på opplevelsen, og opprettholder kontakten mellom ute og inne. Arkitektene og interiørarkitektene har en forfriskende relasjon til fargesetting. Paletten går fra det svarte til det lyst gule. Biblioteket i førsteetasje har en tydelig soneinndeling med en stor, multifunksjonell scene, en smal tarm med arbeidsplasser og et mindre rom med tribune og lesebord.

Små romlige situasjoner laget av de nevnte tribunene og små nisjer og rom bryter opp hyllene langs veggen. Disse er dekket i rød og gul filt og bidrar til varmen som aksentueres i møtet med den kjølige betongen og himlingen i perforert stål. Det er lagt vekt på en fleksibel bruk i noen deler av biblioteket og det fungerer kanskje nettopp på grunn av den tydelige faste møbleringen. Fra biblioteket går en romslig trapp opp til foajeen til idrett og bad.

Badet og idrettshallen er variasjoner over samme tema av varmt tre og presise betongarbeider, med en gjentakelse eller variant av de skrå flatene som vi fant utenfor bygget. Både himling og vegger i bad og idrettshall er av kvistfri furu, panel i idrettshallen og lekt på badet. Bak trekledningen har man brukt en orangebrun duk som bidrar til gløden og varmen, noe jeg opplever som et overraskende godt valg.

At man har videreført det diagonale og de skrå flatene innvendig, opplever jeg skaper noen spennende rom, både i det små, der lys fra et diagonalt vindu slår på en skrå flate under en trapp eller at den høye veggen bak tribunen bretter seg i forhold til den rette søyleraden. Det skrå og det diagonale gjentas også i den plassbygde møbleringen og i klatrehallen. Aller mest vellykket er likevel svømmehallen, der de vertikale spilene fungerer godt med det ekspressive stupetårnet i betong og den bølgende himlingen. En veldig fin detalj er også hvordan det er lagt spiler som en ramme i de store glassfasadene.

Inne i badet ser man ut på sentrum og sjøen gjennom den store glassfasaden med utsyn både fra bad og klatrehall.

Sted og utvikling

Hvordan bidrar da Ulstein Arena til å styrke Ulsteinvik? Denne evalueringen må foregå mot et bakteppe der vi er klar over den omstillingen som har skjedd fra den industrielle byen til en postindustriell by som konkurrerer på en internasjonal scene om innbyggere som tjener penger og bidrar med skatt. Samtidig er Ulsteinvik, i likhet med mange andre små steder på Vestlandet, helt avhengig av en industri som lever i beste velgående og er en motor i byen.

«Det jeg setter pris på med Ulstein Arena, er at den først og fremst er service til egne innbyggere. Bygget gjør noe godt for byen, det er brukt og besøkt.”

Mot dette bakteppet av lokal konkurranse er det ofte slik at arkitektur brukes for å tiltrekke seg oppmerksomhet utenfra. Det jeg setter pris på med Ulstein Arena, er at den først og fremst er service til egne innbyggere. Jeg får en følelse – som bekreftes av folk jeg snakker med på stedet – av at bygget gjør noe godt for byen, at det er brukt og besøkt. Folk kommer en lørdag for å møtes på biblioteket, for å svømme eller for å se en kamp. Når man gjør det, kan man også svippe en tur ut i sentrum.

Ulstein kommune sier selv at badet ikke er det største, men det vakreste, i Norge. Jeg skal ikke pårope meg å være dommer i den konkurransen. Men jeg har uansett troen på å gi et vakkert bad til sine innbyggere uavhengig av attraktivitet og utvikling.