Nr. 2 – 2003

Til tross for en sterk tendens til å ville la arkitekturen tiltrekke seg allmenn oppmerksomhet med sin utforming, kan aldri et byggverk sees helt isolert fra omverdenen. For ethvert byggverk har et menneskeskapt landskap eller et naturlandskap rundt seg. Der byggverket slutter, begynner omgivelsene. Enten man neglisjerer disse omgivelsene eller ikke, så vil byggverket framstå som et element i en større helhet eller en orden. Det vil for betrakteren framstå i harmoni eller protest, som bevisst eller ubevisst i sitt forhold til omgivelsene – uansett hvor sterkt arkitekten har konsentrert seg om å isolere sitt eget byggverk og sine egne intensjoner.

Også de rene interiør- eller innredningsoppgaver vil framstå i forhold til byggets helhet og orden, og i mange tilfeller til omgivelsene utenfor bygget. Å være seg dette bevisst vil være en utfordring enten man innreder eget eller andres byggverk.

Å forholde seg til byggverkets omgivelser betyr ikke nødvendigvis å tilpasse seg ved å la det ligne, men la det stå i en dialog – ikke tro eller late som om ens eget byggverk er en egen verden for seg.  Det kan dreie seg om dialog i utforming, orden, dimensjoner, skala, konstruksjon eller farge- og materialbruk. Lykkes man med dette, kan det imaginære skillet mellom eksteriør og interiør viskes ut, og en helhet kan oppstå.

Da kan arkitekturens forankringer komme til syne for den som ser dem. Men dette er noe man må ville.

Bjørn Larsen