Hotell Amerikalinjen

I siste halvdel av 1800-tallet var kampen for tilværelsen hard i Norge, og i tiårene frem mot første verdenskrig utvandret nærmere en million nordmenn, de fleste til Amerika. 

Etter hvert som masseutvandringen begynte rundt 1865, var det mange som ønsket å etablere et nasjonalt rederi med direkteforbindelse mellom Norge og USA, men det skulle ta mange år før dette ble en realitet.

I 1910 ble Den norske Amerikalinje (N.A.L.) endelig stiftet, og noen år etter dette, i 1915, ble det utlyst en arkitektkonkurranse for stiftelsens bygg. Bygget skulle få en viktig plassering i byen, som ett av hovedbyggene rundt Jernbanetorget med Østbanehallen som nærmeste nabo.

Konkurransen ble vunnet av arkitektene Bjercke og Eliassen, som etter hvert skulle bli et sentralt navn i norsk arkitektur. Kontoret står blant annet bak Sjømannskolen på Ekeberg, Norges Rederforbunds kontorbygg og Oslo Lysverkers administrasjonsbygg ved Solli plass. Sistnevnte er et annet praktbygg som også er i ferd med å transformeres til hotell.

Den norske Amerikalinjes kontorbygg ble oppført samtidig med Sjømannskolen i årene 1915-1919. Bygget har en størrelse som spenner over et halvt kvartal, og en rik detaljering og utsmykning som avspeiler sjøfartens viktighet og inntjening omkring 1. verdenskrig. Dette er en flott bygning som elegant har tålt shippingens oppturer og nedturer gjennom 100 år. Fra å sende nordmenn ut i verden, står den nå klar til å ta imot velstående amerikanere på besøk til oss.

Fra kontor til hotell

Selv om bygningen bærer en viktig del av Norges historie, har den de senere årene klart å leve en relativt anonym tilværelse i bylivet. På gateplan har den huset en brun pub, en spesialforretning for fluefiskere og en UFF-butikk, men først og fremst har bygget vært et utilgjengelig og lukket kontorbygg, med til dels merkelige disponeringer.

Den sentrale plasseringen har nok blitt vesentlig mer attraktiv for eierne i løpet av de siste årene. Gjennom utviklingen av Bjørvika blir Jernbanetorget en av hovedårene inn til Operaallmenningen, mens Østbanehallen fikk en overhaling for få år siden. «Plata» er ikke lenger siste utpost før man ankommer trafikkmaskinene skjult bak Oslo S. Turistene tar sakte, men sikkert over benkene som for bare noen år siden var de narkomanes domene.

Kritt arkitekter har i flere år samarbeidet med eierne av bygget om en ny mulig etterbruk, og tok etter hvert initiativ til å transformere bygget om til hotell. Med den nevnte utviklingen som skjer i Bjørvika og Kvadraturen, og ikke minst med Oslo Sentralstasjon som nærmeste nabo, kan man vel nesten ikke se for seg en bedre beliggenhet for et nytt hotell. En transformasjon fra kontor til hotell virker derfor som en god idé og et naturlig valg.

Hotellet er drevet av Nordic Choice, og de har hatt høye ambisjoner for Amerikalinjen, som de har inkludert i sin portefølje av såkalte «One of a kind» hoteller. Dette er hoteller som skal ha noe ekstra og særegent å tilby. Kritt kan fortelle om et godt samarbeid med Byantikvaren gjennom hele prosessen og den flotte fasaden er renovert tilbake til gammel storhet. Hotellet er inviterende med nye store eikevinduer mot det brede fortauet, hvor det også er satt ut møbler for uteservering. Man blir nysgjerrig av å stå utenfor og se inn på det travle livet i 1.etasje. Vi er derfor spente der vi sitter med hver vår kaffekopp i den nye kafeen, ser oss omkring og føler at vi er på reise.  

Et nytt tilbud til byen

Det er alltid spennende å oppleve byen sin på en ny måte. Å sitte med kaffekoppen og se utover det pent opparbeidede fortauet, og videre ut på Jernbanetorgets yrende liv, gir en god følelse. Når vi beveger oss rundt i bygget, oppdager vi fort at Kritt arkitekter har gjort en svært god jobb med organiseringen av første etasje, hvor det nye programmet ser ut til å passe bygget som hånd i hanske.

Her har Kritt ryddet opp og fått til et fint og åpent romforløp, der tekniske installasjoner er innpasset uten å ta oppmerksomhet. Åpningene mellom de ulike områdene er utvidet, og man har fått til et stort sammenhengende gulv uten nivåforskjeller som knytter resepsjon, cocktailbar, kafé og bakgård sammen. Kafeen og cocktailbaren har også fått egne innganger som inviterer oss som ikke bor på hotellet inn.

Hotelldirektøren forteller oss at de ønsker at dette skal være et bygg som også skal føles åpent og inviterende for resten av byens befolkning. Det har derfor vært en ambisjon at første etasje og tilbudene der skal være tilgjengelige også for de som ikke bor på hotellet. Det har de fått til.

Man ankommer resepsjonen fra den gamle hovedinngangen, hvor man kan se forbi det gamle trapperommet og få et glimt videre inn i bakgården. I enden av aksen brenner det i en gasspeis. Bakgården, som tidligere var forbeholdt parkeringsplasser, er blitt til en naturlig utvidelse av serveringsarealene, og kan deles av til ulike arrangementer. En enkel overdekning i glass og stål sørger for at minusgradene holdes ute. Grepet muliggjør den fine flyten på plan 1, hvor man kan vandre rundt i hele etasjen uten hindringer. Oppover i bygget er inndelingen av planene tilrettelagt for hotellrom som forholder seg naturlig til vindusinndelingen. Et blikk på de originale planene viser at det er gjort svært få strukturelle endringer. Det kan nesten se ut som om dette bygget bare har ligget og ventet på å bli til et hotell.

Det kan nesten se ut som om dette bygget bare har ligget og ventet på å bli til et hotell.

Det originale trapperommet man fikk et glimt av allerede fra hovedinngangen er tilbakeført og vitner om de originale kvalitetene som finnes i bygget. Dette var engang et påkostet bygg, og vakre krysshvelv følger deg opp de originale trappetrinnene av elegant sort sten med avtegninger av lyse, vakre fossiler. Avtrykk av en forsvunnet tid. I den nylig innebygde bakgården er det også spor etter gammel storhet, selv om disse må konkurrere med en interiørarkitekt som tydeligvis også har hatt ambisjon om å sette avtrykk.

Etter hvert begynner man å lure på om det er andre kvaliteter som skjuler seg bak alle disse nye overflatene. 

Arkitekten som tilrettelegger

Puroplan er hentet inn som interiørarkitekt. Dette er finsk ekspertise som Choice kjenner godt fra tidligere prosjekter, med blant annet hotellet F6 i Helsinki på samvittigheten. Med Puroplan om bord visste de nok hva de fikk.

Med unntak av områder som er tilbakeført, har alle overflater i bygget fått en omgang Puroplan, på godt og vondt. Puroplan har på én side klart å skape en kontinental atmosfære som åpenbart fungerer godt innenfor «One of a kind»-hotellsjangeren, men de har ikke vært opptatt av å legge bånd på seg. I de fleste hotellrommene er det bare vinduene og karmene som fremstår som noenlunde originale. Puroplan maler med bred pensel.

Det kan synes som om den røde tråden i interiørkonseptet er at alt skal være forskjellig. Dette gjelder fra lamper til gulv. Mange flotte produkter er satt sammen, og man får følelsen av at Choice har tatt på seg spanderbuksene her.  

Samtidig er denne sammenstillingen av produkter en slående kontrast til atmosfæren man kan lese ut av de originale tegningene fra 1919, med interiører som tar opp tråden fra stenskulpturene over inngangen av havfruen og havmannen. Bjercke og Eliassen var kjent for å legge svært stor vekt på detaljene, og til flere bygg tegnet de også interiøret og valgte ut tekstiler. I en bygningsbeskrivelse for kraftstasjonen de tegnet på Sauda, står det blant annet: «Alt arbeide skal være absolut 1ste klasses håndverksmessig utførelse.» 

I et prosjekt som dette er det naturlig å spørre seg hva som har vært holdningen til vern og byggets egen historie. Var ønsket å skape noe virkelig unikt, eller å lage et hotell med en passe dose internasjonal atmosfære fylt med smakfulle møbler og behagelig belysning? Og hvis man ville skape noe helt særegent, hvilke muligheter hadde de involverte fra oppdragsgiverens side? Fantes det noen gang et ønske om å fremkalle mer av byggets opprinnelige historie, i stedet for å la det bli kledd inn i en collage av tidens kontinentale hotelltrender? 

Fortellingen om Amerikalinjen er en lavthengende frukt, som hotellet villig plukker. Man skjønner at det er fristende (og naturlig for et hotell) å kaste seg over denne historien som gir et tydelig konsept for dette «One of a kind»-hotellet. Passende rekvisitter er dandert rundt omkring uten blygsel, og med jevne mellomrom er det innslag av interiører som skal minne om New York eller båtreiser, i tillegg til rekvisitter som historiske bilder og gamle kofferter. Men er det dette som gir stedet særpreg? Var det virkelig ikke mer av byggets originale struktur som kunne vært med på fortellingen om utforskertrang og drømmen om et bedre liv i Amerika?

I Arkitektur N nr. 1-2018, med temaet transformasjon, ble det stilt spørsmål ved om man fremdeles trenger arkitekter når det gjelder slike viktige bygningsoppgaver. Faren ved å kaste arkitekten over bord kan i hvert fall være at man mister forståelse for og nysgjerrighet knyttet til byggenes egen struktur og historie. I dette bygget oppleves det som at interiørarkitekten har sett på hvert enkelt rom for seg – som et abstrakt tabula rasa som skulle fylles med farger, overflater og mønster. Helst på et underlag med minst mulig motstand. Løsrevet fra byggets iboende kvaliteter.

Innenfor hotellsjangeren er dette utvilsomt blitt et vellykket og flott prosjekt. Likevel sitter man igjen med en følelse av at arkitekten har blitt degradert til en rolle som tilrettelegger der interiørarkitektene har kunnet boltre seg. Selv i et bygg herjet av branner og ombygninger gjennom 100 år, skulle man tro det fantes muligheter til å avdekke flere eksisterende strukturer, detaljer og materialer. Dette ville skapt en mer interessant dialog mellom nytt og gammelt, og gitt noen uventete svar og opplevelser som kunne beriket prosjektet. 

En uke senere sitter vi i kafeen igjen og ser oss rundt på fornøyde hotellgjester og andre som stikker innom. Det er nok ingen av dem som tenker på at de savner flere 100 år gamle detaljer og materialer. Hotellet reflekterer tidsånden og prosjektet har fanget denne.  

Men skal man skape en tidløs kvalitet må man grave dypere. Gamle arkitekt Eliassen var selv formann i Fortidsminneforeningen fra 1929 til 1951, og hadde nok satt pris på det.